Generomani

Minecraft - en reise i et kolpofobisk sinn

2012-02-11T14:01:00.000+01:00

Om det ennå ikke er åpenbart, vil jeg si jeg er en stor fan av Markus Perssons (bedre kjent som Notch) digitale "legosimulator" Minecraft. Spillet appellerer til rollespillnerden i meg gjennom elementer av magi og alkymi, samtidig som den kubiske verden byr på uendelige muligheter til å vise sin kreativitet. I Minecraft kan man være jeger, bonde, oppdagelsesreisende, alkymist, arkitekt, ingeniør, gruvearbeider, kriger, kjæledyreier, pyroman... Jeg elsker dette spillet. Men etter å ha lest denne artikkelen, og funnet frem den analytiske fanden i meg, har jeg kommet frem til at Minecraft har seksuelle undertoner Sigmund Freud (som forøvrig het Schlomo til mellomnavn) ville fått orgasme av. Notch lider, etter min kvasipsykologiske analyse, av kolpofobi, og gjennomsyrer derfor Minecraft med negativ symbolikk for kvinner, deres forplantingsorganer, og relasjoner mellom kjønnene.

La oss ta det fra begynnelsen. Du starter et nytt spill, og befinner deg i en gigantisk verden, alene. Det første du er nødt til å gjøre for å oppnå noe som helst, er å lage redskaper. Til dette trenger du treverk, så du går bort til nærmeste tre, og begynner å dælje løs på det med knyttneven. Når du så plukker opp din første kube av tre, vil det poppe opp en liten beskjed som markerer at du har oppnådd en "achievement" (prestasjon). Denne prestasjonen har navnet "Getting Wood", og som de fleste vet er dette et engelsk slanguttrykk for å få ereksjon. Dette er altså det første du gjør når du er alene - bruker hendene dine for å få "wood". Jeg må selvfølgelig også nevne at karakteren du styrer i dette spillet er en mann (ved navn "Steve?"). Dette kan selvfølgelig endres, men standarden er en mann. Det virker som Notch insinuerer at det første menn gjør når de er alene, er å onanere.

Dette er "Steve?", tvangsonanist.

Etter å ha laget dine første redskaper, vil neste naturlige steg være å lete etter huler. Du er altså på søk etter å komme inn i en åpning, og alltid trenge dypere inn. Vår kjære Sigmund Schlomo ville forklart dette som et forsøk på å tilfredsstille sin seksuelle nysgjerrighet. Analogien om kofferten dukker opp i tankene mine, men jeg tror jeg ikke trenger å utdype dette poenget, med tanke på hvor åpenbart det er.

I disse dype hulene er du alltid på jakt etter diamanter - det beste materialet i spillet. En hakke av diamant er den eneste hakken som kan brukes til å grave obsidian (naturlig forekommende glass som følge av vulkansk aktivitet), som brukes til å bygge portaler til spillets underverden - "The Nether". For å aktivere portalene, må de antennes. Denne underverdenen er sterkt inspirert av helvetet, og består for det meste av innsjøer av lava, og rød stein som ser ut som blodig kjøtt. Når du entrer denne underverdenen, popper en ny prestasjonsnotis opp: "We Need To Go Deeper".

Diamanter? Check! Tent? Check! I want you inside of me!

Ok, la meg oppsummere: du trenger diamanter for å bygge denne portalen. Og som vi vet, "Diamonds are a girl's best friend". Så må du "tenne" denne portalen for å åpne den, og dermed gå inn i en verden som kalles "The Nether"! Om dere ikke er kjent med det engelske slanguttrykket "nether regions" (det som befinner seg mellom bena), går dere glipp av den doble betydningen av dette navnet. I tillegg består denne underverdenen av noe kjøttlignende, og inneholder store mengder av noe rødt og flytende. Og monstre, selvfølgelig. Notch ser ut til å tenke at alle kvinner er materialistiske og overfladiske (vist gjennom å gjøre diamanter nødvendig for å bygge denne portalen), og at deres kjønnsorgan er helvete. Fulle av kjønnssykdommer er de også (monstre).

Sexy, er det ikke?

Og dette er ikke alt. Spillet har et avsluttende mål; enda en alternativ verden kalt "The End", hvor en drage regjerer. Denne dragen skal selvfølgelig drepes. For å komme til denne "dimensjonen", om en kan kalle den sådan, må du gå gjennom nok en portal, denne gangen ringformet. Denne kan ikke bygges, men må finnes i et bortgjemt underjordisk kompleks, og aktiveres ved hjelp av levningene til menneskelignende skapninger kalt "Endermen". Selve dimensjonen er et åpent øde landskap med høye tårn av obsidian. På toppen av disse tårnene er det plassert krystaller som skyter hvite legende stråler mot dragen. Dette gjør den selvfølgelig vanskelig å ta livet av.

Slik ser Notch for seg slutten.

La oss nå se på symbolikken her. Portalen er en ring - et tydelig symbol på ekteskapet. For å "fullføre" denne ringen må du ta livet av menneskelignende skapninger. Mulig at Notch mener "Endermen" skal være et symbol på rivaler, andre menn som er interessert i kvinnen du ønsker å inngå ekteskap med. Når du endelig går gjennom portalen (etter å ha fullført ringen, og dermed inngått det nevnte ekteskapet), møter du en deprimerende tom verden og en drage. "Dragen" er som kjent en negativ term brukt om en vanskelig kvinnelig ektefelle. Og verden er tom, noe som tyder på Notchs syn på ekteskapstilværelsen. Så har vi jo disse falliske tårnene som skyter hvite stråler mot dragen - en allegori på en utro ektefelle som får energi gjennom sine sidesprang.

Dette er kona di. Hun liker store svarte peniser, og vil drepe deg.

Spillet er tydelig en historie om en ensom mann, som begynner sitt liv med onani, oppdager at det kvinnelige kjønn er et helvete, og avslutter med et deprimerende ekteskap med en utro kone.

Og som om ikke det var nok, blir Minecraft stadig oppdatert. Det nyeste tillegget er et jungellandskap med flyktige kattedyr som kan temmes. Notch har nå gitt fakkelen videre til teamet sitt (selskapet Mojang), og jobber ikke lenger selv med Minecraft. Mojang fortsetter den kvinnefiendtlige trenden ved å bruke jungelen som et symbol på kjønnshår, og temming av kattedyr (jeg trenger ikke forklare den engelske termen "pussy") som et delmål i spillet.

Markus Persson er selv gift, men er åpenbart meget misfornøyd med dette livet. En skulle tro kvinnehatet hans sto i spissen av alt han gjorde, men tror dere ikke han klarte å skyte inn et element av homofobi også, gjennom en grønn eksploderende penis...

Notchs bilde på den ustabile homofile mannen

- alltid ute etter å sprenge sin syke penistilbedende homofili i trynet på deg.

Den Ideelle Flyktning - Prolog 1

2012-02-08T14:07:00.001+01:00

For noen dager siden, ved slutten av mitt opphold i London, opplevde jeg noe høyst merkverdig på Heathrow Airport. En ung mann – mulig i tyveårene – spurte meg om hjelp til å – og jeg siterer: ”navigere dette gigantiske komplekset som tydeligvis fungerer som den lokale luftskiphavnen”. Til tross for sin (i det minste tilsynelatende) unge alder, og noe formelle bekledning og talemåte, ga han uttrykk for å aldri ha satt sin fot i den moderne verden; hvem vil kalle fly luftskip? Det som kanskje overrasket meg mer enn hans sofistikerte forfjamsethet, var at han snakket norsk. Flytende stavangersk, attpåtil.

Informasjon av noe slag var vanskelig å få ut av ham, ettersom småprat virket å være et konsept han rett og slett ikke fattet. Om jeg for eksempel spurte om innholdet i det lange sylinderformede etuiet han bar på, kom han med den enkle linja ”arvegods og forsikring”. Spørsmålet om navn var vel det eneste jeg fikk et konkret svar på. Det førte riktignok kun til enda flere spørsmål, hvorav de fleste hadde hans troverdighet som tema. Om denne unge mannen virkelig het Miles, var det lite sannsynlig at han var norsk, men så igjen var det lite sannsynlig at han var engelsk, med tanke på den perfekte stavangerske dialekten. Dermed antok jeg at han forsøkte å svindle meg, på et eller annet vis. Påstanden om å ha et så… vel, ”spesielt” (i mangel på et bedre uttrykk) etternavn som Volens gjorde svindelforsøket enda mer åpenbart. Jeg valgte derfor å konfrontere ham med det.

Miles Volens’ reaksjon på å bli anklaget for svindleri talte verken for, eller mot saken: et øyeblikks ytterligere forfjamsethet, så et forsøk på å forsikre meg om at den unge mannen hadde ønsker om mye, men at å ”frigjøre meg fra min valuta mot min vilje aldri ville finne en plass på den nevnte ønskelista”. Den neste rasjonelle tanken var at mannen var skuespiller, og dette var en bisarr sketsj med skjult kamera. Grunnet et aldri så lite egoistisk ønske om å få mine femten minutter som kjendis, valgte jeg derfor å spille med. I det minste ville det bli en opplevelse. Jeg var dessuten bombesikker på at dømmekraften min ville hindre et eventuelt svindleri/tyveri.

Ikke veldig overraskende, med tanke på min teori om skjult kamera, skulle vi begge mellomlande i Kastrup, København, og jeg hadde dermed en reisefelle, om så kun i et par timer. Passet meg bra, med tanke på at medmennesker kan (og jeg gjentar: KAN) være bedre underholdning enn lesestoff – spesielt i en slik situasjon. For til tross for, eller kanskje heller på grunn av Miles’ uvilje til å legge ut den minste detalj om seg selv, pirret han nysgjerrigheten min til tusen. Han stilte spørsmål om de mest åpenbare ting; hvilket land vi befant oss i, hvilket år det var, hvilket språk vi snakket… Enten var dette tegn på en mental ustabilitet, eller fantastiske evner som skuespiller. Han virket ufarlig, så jeg fortsatte gjerne scenen.

I sikkerhetskontrollen tok situasjonen nok en vending mot det absurde. På grunn av innholdet i det lange sylinderformede etuiet, ble han tatt til side, hvor han på uforklarlig vis gjorde seg forstått ved å fortsatt snakke stavangersk til de britiske sikkerhetsvaktene (som svarte på sitt morsmål). Deretter geleidet vaktene ham inn på et av disse avhørsrommene (om de kan kalles det), og jeg ble stående å vente (av både høflighet og nysgjerrighet) i et kvarters tid. Jeg hadde heldigvis god tid før flyet mitt gikk. Da Miles kom ut igjen, unnskyldte han seg, og utdypet at ”sikkerhetsautoritetene hadde til nå ikke hatt noen form for informasjon om at det finnes unntaksgivende sertifikater for å frakte enkelte potensielt farlige gjenstander med seg i både luftbårne maskiner, og under bevegelse i det offentlige rom”. Utdypningen stoppet dessverre der.

Da vi var i ferd med å skilles etter landingen på Kastrup, viste det seg at Miles ikke ante hva jeg mente med at han ”sikkert skulle til Stavanger”, og lurte på om det var et slanguttrykk. Han forsvant kort tid etter å ha blitt forklart betydningen av utsagnet, så som forventet forblir mannen et mysterium for meg. På tur videre, etter nok en mellomlandig i Oslo, oppdaget jeg ønsket om å møte ham igjen, og av en eller annen grunn følte jeg meg bombesikker på at dette ønsket ville gå i oppfyllelse.

- K.P. 13/01/XX

Jeg planlegger å fortsette på dette, sannsynligvis som en føljetong. Si gjerne deres mening.

It's the End of the World as We Know It

2011-12-31T16:45:00.000+01:00

And I feel fine. Om noen timer begynner det beryktede året 2012. Selv har jeg liten tro på at verden går noe mer til helvete enn den vanligvis gjør, men det gjenstår jo å se. Kanskje man blir nødt til å lage en slik en liste over ting man har lyst å gjøre før det er for sent. Det blir i så fall en annen gang. Jeg lovte jo dere bilder før året var omme.

I'm sexy and I know it!

(Originalvideo fjernet fra Youtube grunnet seksuelt innhold!)

En nærmere titt, nært nok til å telle hår. Kanskje mer adventspels enn adventsbart..?

Langt nok til å kunne smake på det.

Langt nok til å kunne trekke i det.

Sett i profil i et litt mindre gulaktig lys.

Bonus: høyreøyet mitt et ikke skyggelagt - det er en blåveis etter mitt heller harde møte med et gulv.

Sånn. Da har jeg holdt løftet mitt. Nå skal jeg drikke kaffe, se på russisk nyttårsgalla, drikke champagne og skyte opp fyrverkeri. Snakkes neste år.

EGA - Luke 24

2011-12-24T20:06:00.000+01:00

God jul, folkens!

Jeg er for det meste stappmett og trøtt, og orker egentlig ikke skrive så mye. Det er julaften (well, duh!) og jeg føler ikke akkurat at jeg trenger å gjøre noe særlig nå som pakkene er blitt åpnet. Fikk et par oppdateringer til garderoben min, et par bøker (deriblant Den Siste Revejakta og How To Poo On Holiday), og ellers mye fint.

Adventsbarten er bortbarbert, men jeg har heldigvis fotografiske bevis for dens eksistens. Bare synd PCen min er svært diskriminerende mot min nye mobil, og nekter å overføre noe som helst - den gjenkjenner ikke engang mobilen som en USB-enhet! Disse bildene vil derfor komme senere, forhåpentligvis i år.

Så var det dagens video, den siste i rekka. Dette er min julegave til dere:

Denne deler førsteplassen med Deck The Hall når det kommer til julesanger jeg liker. Vil ellers anbefale alle med vett i skolten å ta en titt på Minchins monologer.

Og det var det! Nå tar jeg meg en pause fra blogging, så det vil ikke bli noen nye innlegg i 2011, med unntak av adventsbartbildene, hvis jeg får ordnet det da.

God jul, og godt nyttår!

EGA - Luke 23

2011-12-23T17:56:00.000+01:00

Siden det er lille julaften, skal jeg spandere litt ekstra på dere. Her får dere historien om Østlandsnissen, Sogndaolsnissen (ikke en skrivefeil), og kameramann Tom, fra jula 2008.

Dere husker kanskje at jeg gikk i nissedrakt hele desember 2009. Denne ideen fikk jeg fra to venner av meg som gjorde det samme året før. Deres prosjekt var en mer forseggjort julekalender enn den dere leser nå. De ville legge ut videoer som kalenderluker, og fikk noen til å ta seg av filmingen for dem. Møt Hylkjenissane:

Her kommer kameramann Tom også med i bildet:

I tilfelle det skulle være noe tvil: dette er fra tiden jeg gikk på folkehøyskole utfor Bergen. Disse tre var noen av de jeg tilbragte mest tid med. Her er litt mer av trioen:

Da juleferien begynte, måtte trioen skille lag, og Østlandsnissen overtok jobben som kalendersjef:

Det hadde virkelig vært gøy å ta seg en tur på byen med de gutta igjen.

Nåvel, da skal jeg varme opp til oppvarminga til i morgen. Kvelden Før Kvelden, vet dere. Same procedure as every year.

EGA - Luke 22

2011-12-22T20:33:00.000+01:00

Julestemninga er på topp. Kanskje fordi jeg har gleden av å se et pyntet juletre, og fordi jeg har brukt tid på en Spotify-spilleliste med julesanger i dag.

Under arbeidet med denne spillelisten ble jeg atter en gang minnet på eksistensen av en fantastisk a capella-gruppe - New York Holiday Singers. Den største grunnen til at jeg elsker dem, er sannsynligvis det faktum at de har den beste versjonen av Deck The Hall (min favorittjulesang) jeg har hørt. Også elsker jeg jo a capella generelt. Anbefaler sterkt å søke de opp (på Spotify, vel og merke, for lydkvaliteten sin del).

On that note - her er noe a capella av et litt annet tema:

I morgen skal jeg prøve å finne noe mer julete til dere. Jeg lover.

Språklig berikning

2011-12-22T19:36:00.000+01:00

Dere har sikkert lagt merke til at alle dikt jeg har lagt ut her er på engelsk. Det er rett og slett fordi engelsk er et mye mer fleksibelt og estetisk språk sammenlignet med norsk. Norsk mangler flere ord jeg gjerne vil bruke i min dagligtale. Her er et par eksempler:

Eye-candy
Nærmeste norske oversettelse: en fryd for øyet.
Denne trenger ikke noen ytterligere forklaring. Jeg ønsker bare å ha et lettfattelig folkelig uttrykk på ett ord. Maks to. Selvfølgelig må det også klinge godt, og derfor vil for eksempel ikke "øyegodis" være et alternativ.
Forslag til oversettelse: Synsnadder. Oversettelsen er nærmest ordrett, så ingenting av den opprinnelige meningen blir "lost in translation", og likevel klinger det fortsatt greit.

Giddy
Nærmeste norske oversettelse: svimmel, lattermild.
Verken svimmel eller lattermild forklarer hva "giddy" betyr, siden det ikke nødvendigvis tilsier at du småler eller fniser. Om du inhalerer helium, begynner å humre av den latterlige stemmen du får, og blir svimmel av mangelen på oksygen, begynner du å nærme deg "giddy". Om du så svimler rundt halvveis euforisk har du nådd målet. Jeg savner dette ordet fordi jeg ønsker å forklare min dårlige humor etter for lite søvn og ti kopper kaffe på en enkel måte.
Forslag til oversettelse: Høyglisete. Utrolig nok fins ikke engang "glisete" (altså "full av glis", ikke "et sete med evnen til å gli") i det norske språk ifølge et kjapt nettsøk. Glisete vil ikke være nok så, jeg la til forstavelsen "høy-". Burde være lett å skjønne.

Novelty
Nærmeste norske oversettelse: etterretning, nyhet.
Du oppdager noe nytt, og oppfatter det som noe rimelig interessant. Du gir denne saken en slags identitet, og den forblir som et fenomen i dine øyne - noe av en slags opphøyd status. Et godt eksempel er internettmemer. Etterhvert mister de sin "novelty", og glir inn sammen med alt annet dritt på nett.
Forslag til oversettelse: Novelitet. Igjen, fins ikke i det norske språk, utrolig nok. I og med at det kommer av det greske "novus", mener jeg at en såpass enkel fornorskning ikke vil være gal.

Obnoxious
Nærmeste norske oversettelse: fornærmende, brautende, irriterende, støtende, plagsom.
Dette ordet savner jeg virkelig i språket vårt. Ingen av oversettelsene jeg har funnet klarer å bære hele meningen av ordet. Et surt sukk som reaksjon på at noen er "obnoxious" ville fungert perfekt til et slikt formål, men å skape et brukbart og lettfattelig onomatopoetikon av et slikt sukk, som ikke kan bli forbundet med noe annet er nærmest umulig.
Forslag til oversettelse: Her skal jeg innrømme at jeg står bom fast. "Obnoksiøs" (enkelt fornorsket fordi det stammer fra latin) er det eneste jeg kommer på, men det klinger ikke godt nok i mine ører. Hjelp meg gjerne.

I planleggingsfasen av dette innlegget, tenkte jeg på å legge "flabbergasted" på denne listen, men fant raskt ut at det faktisk fins en perfekt norsk ekvivalent til dette fantastiske ordet: forfjamset. Begge betyr "sjokkert, målløs, desorientert", og begge høres ut som nonsens.

Rett meg om jeg har oversatt feil, eller misforstått noen av ordene. Og kom også gjerne med egne forslag til ord det norske språket mangler!

EGA - Luke 21

2011-12-21T23:02:00.001+01:00

Ok, tilbake i Tana. Nå skal jeg ha mer enn nok tid til å skape noe av verdi, selv om det kun er fire dager igjen av kalenderen (inkludert dette innlegget).

Først vil jeg si at dette kalenderprosjektet når går meg på nervene. Det er virkelig et ork å måtte oppdatere hver dag, selv om man egentlig ikke har en eneste fornuftig tanke å dele. Men slik er det nå kanskje med julestriden - du kjører på for fullt, uansett hvor slitsomt det måtte være, og får litt av en belønning i form av fantastisk selvfølelse når arbeidet er over, og du kan slappe av.

Jeg gir derfor ikke opp dette lille prosjektet, selv om det har utviklet seg til relativt kraftig rumpeverk*.

I dag deler jeg dessuten ikke bare én video, men også en spilleliste! Om dere ikke har sett dette før, er det rett og slett en skam:

Resten av Sagan om de Bannlysta finner dere her (rekkefølgen er noe merkelig).

Det tok meg forresten over 40 minutter å skape dette innlegget. PCen min er direkte retardert.

*Pain in the ass

EGA - Luke 20

2011-12-20T23:20:00.000+01:00

Sent nok en gang, men slik får det være.

Man får ikke nok av dyr som gjør morsomme ting på nettet:

Også kameler kan ha sterke meninger, og ideer om å protestere på TV. Hva denne kamelen prøver å formidle, vet jeg lite om. Noen som kan opplyse meg?

EGA - Luke 19

2011-12-19T23:41:00.000+01:00

Jeg glemte meg litt i dag, så denne luka blir også en slik en siste-liten-løsning.

Nå burde dere ha fått med dere at jeg er glad i Pokémon. Og House. Tenk dere da hva for en nerdgasm jeg opplevde da jeg så dette:

Hvis dere lurte, er Arceus en Pokémon-gud/gude-Pokémon. Så er jo House passelig guddommelig i seg selv i tillegg da.

Det ukentlige innlegget som skulle komme i dag blir utsatt til etter onsdag på grunn av fullstappet timeplan.

EGA - Luke 18

2011-12-18T19:35:00.000+01:00

Kroppen gjør fortsatt litt vondt i dag, så... Katter.

Internett elsker katter, så værsågod:

Jeg vil ha en katt som jeg vil kalle Ferguson!

EGA - Luke 17

2011-12-17T23:13:00.000+01:00

I dag må jeg underholde tømmermennene jeg har på besøk. Dermed blir dette nok et kort kalenderinnlegg.

Det er slitsomt med tømmermenn. Det går litt utover humøret, og man får lyst til å sprenge et gigantisk hull i bakken:

Minecraft gir oss muligheten til å gjøre visse ting vi alltid har hatt lyst til.

EGA - Luke 16

2011-12-16T22:21:00.000+01:00

Alt kan være kult.

Eg tek eit potetflak, og eg ET DET!

Japanare hev rett og slett forstått det.

EGA - Luke 15

2011-12-15T21:15:00.000+01:00

Beklager folkens, jeg har litt dårlig tid i dag. Men siden jeg ønsker å ikke skuffe de som følger denne uhøytidelige adventskalenderen, hoster jeg opp et aldri så lite innlegg.

Jeg har vært på reisefot i dag, og er tilbake i Alta for en kort stund så jeg kan møte mine ellers bortreiste venner. (Tolk det som dere vil). På grunn av dette, kommer det ikke noe forseggjort i denne kalenderluka; men så var nå aldri dette kalenderprosjektet særlig forseggjort, dessverre.

Jeg er veldig glad i drømmer og drømmeanalyse (ikke drømmetyding, men analyse - det er en forskjell). Med det vil jeg spørre dere om dere har hatt en drøm som denne:

Jeg tror nemlig jeg aldri har drømt noe sånt, skjønner dere...

EGA - Luke 14

2011-12-14T17:58:00.001+01:00

Jula er tiden for å begrave stridsøksa, og heller bryte brød med sine fiender.

I dag har jeg lest meg litt opp på vestlige myter om Islam. (Jeg må selvfølgelig si - med tanke på innledningen - at jeg IKKE ser på muslimer som fiender på noen som helst måte! Lever ikke i troa på at de er alle religiøse ekstremister). En fantastisk artikkel på Cracked.com tar livet av de verste mytene vi har om denne urettferdig dårlig likte religionen.

Og når jeg nevner urettferdig hat rettet mot innvandrere, les hva en av mine bekjente la ut på Facebook i dag:

"De kommer i stadig større grupper hit til byen. De tar jobbene fra oss og stiller stadig større krav til sosiale goder. De foretrekker å isolere seg i egne bydeler; særlig kvinnene gidder ikke lære seg språket vårt, og de forlanger at barna deres skal gå i egne klasser. Så snart de har skrapt sammen nok penger, sender de billetter til hjemlandet, slik at nære og fjerne slektninger også kan følge dem hit."

- Oversettelse fra leserinnlegg i en avis i Chicago på 1800-tallet, om norske innvandrere.

Etter å ha tenkt på alt dette, følte jeg det ville være passende å vise dere dette klippet:

Mannen i klippet er forresten mest sannsynlig en sikh, og ikke en muslim, i tilfelle dere lurte.

EGA - Luke 13

2011-12-13T18:55:00.000+01:00

I dag fikk jeg gleden av å se to av mine yngre søsken fremføre En Julehistorie (av Charles Dickens) sammen med klassekameratene sine. Må si jeg ble overrasket over prestasjonene, og fikk litt lyst til å rekruttere noen til å søke Musikk, Dans og Drama, selv om det kanskje er litt tidlig å tenke på sånt.

I dag er jo egentlig Luciadagen, men bortsett fra å spise en og annen lussekatt fra i går, har jeg ingen planer om å feire denne begivenheten. For meg er det kun enda en dag i adventstiden, så jeg sier det samme som lille Ellie:

Den skal tidlig krøkes...

Forresten, jeg har over en halv pakke smør liggende i Alta. Tør vedde på at det er over en halv pakke mer smør enn de fleste klarer å anskaffe i disse dager. Ædda-bædda!

Jeg frøs litt i dag...

2011-12-12T21:23:00.002+01:00

Jeg kom med et løfte i går om å vise bilder tatt av min onkel. På grunn av dette utsetter jeg publiseringen av noe jeg har planlagt i tre-fire uker. Jeg hadde egentlig lyst å fortelle dere om ord jeg syns mangler i det norske språk, men istedenfor deler jeg nok et dikt. Mens dere venter, kan dere gjerne komme med forslag til ord som burde være med på en slik liste, forresten.

Grunnen til at jeg velger å dele dikt i dag, er fordi dette diktet ble direkte inspirert av et bilde onkelen min har tatt.

It's bloody December

You told me to wait
In the city
In the snow
At night
In bloody December...

But I thought "Hey, ok"
"I think I'm good at this game"
I would try to refrain
From telling myself
It's goddamn December!

Then I cleaned my glasses
And wore my fine jeans
So I could see your face
And you could see how nice my ass is
In sodding December

Then I put on my sixpence
And a sixpence ain't right
In the cold
In the night
Of shittin' December

Then I stood there waiting
For the sight of your car
For hours, weighting
The possibility that you might've forgot

And I shit you not!

Next time, you better remember
It's fucking cold in fucking December!

©E.M

Skal innrømme at jeg egentlig hadde noe mindre humoristisk i tankene da jeg så bildet, men er likevel fornøyd med resultatet. Apropos bildet: Ingen Photoshop-manipulasjon ble brukt for å fikse den bilen - det er utrolig hva lang lukketid og flaks med timing kan gjøre for et fotografi!

Dette går altså inn som nummer ni i samlinga av dikt med en tittel som begynner på bokstaven I. Si gjerne deres mening.

EGA - Luke 12

2011-12-12T20:01:00.000+01:00

Whooooa, we're halfway there. WHOA-OW! Livin' on a prayeh! Take my hand, we'll make it Ah swear. WHOA-OH! Livin' on a prayeh! *Ove-ove-ove-uh-uh. Ove-ove-ove-uh-uh*...

Jeg gledet meg veldig til å skrive akkurat det der. Nå som det er 12. desember, er det 12 dager igjen, så selv om dette ikke er nøyaktig midt i adventstiden (siden den begynner første søndag i advent), vil jeg likevel påstå at vi er "halfway there".

I dag ble det bakt lussekatter her hjemme, med hjemmelaget smør, på grunn av "smørkrisen" - et ord jeg fortsatt har problemer med å ta på alvor. Når folk for alvor begynner å kjerne eget smør, kommer vel denne krisa til å utvikle seg til en "smør- og fløtekrise". Men nok om det.

I går nevnte jeg at morsomme fugler ikke slår underholdningsverdien katter har på nettet. I forbindelse med det, vil jeg vise dere dette:

Det er en grunn til at man hører om "lolcats" betydelig oftere enn "lolbirds".

EGA - Luke 11

2011-12-11T17:49:00.000+01:00

Jeg kjeder meg ikke, utrolig nok!

Det er virkelig ikke mye å ta seg til i hjembygda mi. Det er ennå tidlig første halvdel av desember, så det er ikke så mange andre som har tatt ferie. Derfor går tiden til lesing, litt matlaging (og kanskje mer matspising), og utveksling av varme lusinger med yngre søsken.

Min onkel, som jeg ikke har sett på mangfoldige år, er også på besøk. Mannen er kyndig (selvlært) naturfotograf, og jeg akter å legge ut et par bilder i morgen.

Apropos naturfotografi; vil anbefale fugletitting som hobby:

Slår dessverre ikke underholdningsverdien katter har.

EGA - Luke 10

2011-12-10T17:19:00.000+01:00

Ok, jeg er tilbake med oppdateringer til normal tid nå, forhåpentligvis.

Om en ser bort ifra de hedenske røttene for julefeiringen (vintersolverv), er julefeiringen basert på Kristi fødsel. Det trenger jeg da ikke å fortelle dere. Men hvem var egentlig denne mannen, denne ultrahelgenen? I dag kjenner vi ham kun fra evangeliene og pasjonene, men hadde det ikke vært interessant å se hvordan mannen i gata opplevde jøden Yeshua for omlag 2000 år siden?

Her er en moderne tolkning:

Et litt kritisk spørsmål: kan dette sammenlignes med blasfemiske Muhammed-tegninger?

EGA - Luke 9

2011-12-09T23:55:00.000+01:00

Et innlegg litt i hui og hast i dag også, dessverre.

Jeg beklager nok en gang at jeg legger ut disse kalenderlukene såpass sent. Skal prøve å forbedre meg utover desember.

I dag (eller kanskje heller i kveld) vil jeg spørre dere hvor observant dere føler dere er. Hvorfor, spør dere? Derfor:

Hadde dere lagt merke til hva som foregikk?

EGA - Luke 8

2011-12-08T22:02:00.000+01:00

Beklager sene publiseringer de siste dagene - jeg er har tatt juleferie, og befinner meg nå i Tana, hos familien. Her blir det overraskende lite tid til PC, til tross for at jeg ikke gjør så mye interessant.

Som flerspråklig (og stolt av det fatkum), prøver jeg å unngå å gjøre narr av andre språk. Det irriterer meg derfor når folk som virkelig ikke har peiling begynner å etterligne russisk på en latterlig dårlig måte. Det må likevel sies at jeg blir stolt når etterligningen blir så lik originalen (uten å gi mening), at jeg ikke kan gjøre annet enn å le. Hittil har jeg kun kommet over to mennesker som klarer å snakke "god" tullerussisk: Harald Heide Steen Jr., og en meget nær venn av meg.

Jeg lurer på hvor mange nordmenn spør seg selv hvordan de som ikke snakker norsk opplever språket. Hadde vært morsomt å høre en fantastisk god etterligning, for å sette det litt i perspektiv.

Apropos det; her er et eksempel på hvordan italienere opplever engelsk:

Overraskende catchy, er det ikke?

EGA - Luke 7

2011-12-07T22:08:00.000+01:00

Det fins ikke ord:

Tre punktum, for å understreke min forfjamsethet: ...

EGA - Luke 6

2011-12-06T22:20:00.000+01:00

Ja, så var det nå denne adventskalenderen...

Den korte, uentusiastiske innledningen er en liten "homage" til det som kan være min aller mest trofaste leser. Du vet hvem du er.

Jeg har i de siste årene ikke klart å komme i julestemning før på lille julaften, når prepareringen av ribba begynner, og jeg begynner å forstå at neste dag skal jeg være med på tilberedningen av de mange siderettene. Julemiddagen har blitt den viktigste juletradisjonen for meg, nå som jeg har blitt mer... Sukk... Voksen, antar jeg.

Heldigvis er ikke dette tilfelle i år; på grunn av en annen adventskalender i bloggform, har jeg begynt å nynne på julesanger tidligere enn vanlig, drukket julebrus oftere, og rett og slett begynt å glede meg på et vis jeg føler jeg ikke har gjort på lenge. Selvfølgelig vet jeg at den barnslige julegleden aldri vil komme igjen, men det plager meg ikke. For meg vil den for alltid leve i minnene.

Og selvfølgelig, i videoklipp som dette:

Beklager, Kjetil, men jeg måtte visst stjele denne hos deg.

Tresifret milepæl

2011-12-05T17:34:00.002+01:00

For to og et halvt år siden beskrev jeg min plan for hvordan jeg skulle gjøre meg rik, som et optimistisk forsøk på å starte noe jeg tenkte meg skulle bli en mindre personlig, og mer humoristisk blogg, med en mulighet til å publisere egenprodusert litteratur. Senere har jeg forstått at som forfatter av en blogg som ikke er knyttet til en spesiell interesse/nisje (f.eks. matblogg, moteblogg, osv), er det vanskelig å la være å metaforisk kle av seg for sine lesere. Derfor har jeg, etter 99 innlegg, bestemt meg for å kaste den unødvendige anonyme maska.

Mitt navn er Roman M. Morso, men det visste dere allerede. Siden de fleste (heller, mest sannsynlig, alle) mine lesere vet også at jeg er 20 år gammel, føler jeg ikke noen som helst trang til å skjule alderen min heller. Det eneste som mangler nå for å gjøre denne "avmaskingen" komplett, er et bilde av ansiktet mitt (ikke en tegning denne gangen, og uten teatersminke).

Her er to eksempler på hvordan jeg ser meg selv:

Artsy-fartsy, i svart-hvitt.

Komplett med ironisk hipsterbart, sixpence, pipe, og et glass rødvin; så forbanna stilig.

Men for å holde den selvironiske tradisjonen i gang, må jeg også vise et par eksempler på hvordan andre ser meg:

Jeg kommer til å hjemsøke dine mareritt for alltid!

Si hva du vil, min mor syns fortsatt jeg er kjempekjekk!

Dette betyr altså at jeg uten problemer kan vise dere hele ansiktet, i tillegg til årets adventsbart i siste luke av adventskalenderen.

I tilfelle ingen andre kommer til å gjøre det, vil jeg gratulere meg selv, og ønske meg lykke til med de neste hundre. Det har vært både morsomt og givende å dele mine tanker om språk og popkultur med de (riktignok få) som tar seg tiden til å gi meg litt oppmerksomhet, og jeg akter å fortsette!

La meg avslutte med et obligatorisk teit ordspill: Jeg er helt i hundre!

EGA - Luke 5

2011-12-05T15:19:00.000+01:00

Denne gangen har jeg faktisk funnet noe som er relevant for høytiden til denne ellers heller uhøytidelige adventskalenderen.

For meg, andre ikke-kristne (og sannsynligvis også de fleste kristne som ikke er hardcore fundamentalistiske), handler julen mer om familie og samvær enn religion. (Vær grei og ikke heng dere opp i den formuleringen forresten - jeg vet at julen er en religiøs høytid, og så videre, men religion er ikke engang et undertema for dette innlegget). Selv er jeg medlem av en søskenflokk på fire, hvor jeg er eldst, og jeg må si at det er mildt sagt fantastisk.

Småsøsken kan riktignok være en (eller flere) pest(er) og en (eller flere) plage(r) i enkelte situasjoner, men man kan liksom ikke unngå å syns at de faktisk er ganske kul til syvende og sist. Jeg gleder meg dyrisk til å tilbringe jula med de tre galningene mine foreldre har satt til verden.

Med dette vil jeg gi en hyllest til alle irriterende, oppmerksomhetssyke, rampete, og elskverdige småsøsken i hele verden:

Dere gjør deres eldre søsken stolt. Vi bare nekter å innrømme det.

PS: Innlegg nr. 100 kommer senere i dag!

EGA - Luke 4

2011-12-04T18:16:00.000+01:00

Bak dagens kalenderinnlegg vil dere finne mer nerdekultur.

Jeg har innsett at jeg nærmer meg innlegg nr. 100, og har bestemt at det store tallet skal nås i morgen. Jeg tenker å feire med noe som vil endre bloggen for all tid fremover. Hvor stor endringen er, er opp til dere lesere å bedømme, men jeg står ved påstanden om at bloggen aldri vil bli den samme. Dette betyr altså at ukentlige innlegg vil komme i tillegg til kalenderlukene - for dere som har orket å sjekke det opp (forventer ikke at noen har gjort det), er det åpenbart at om jeg skal få til innlegg nr. 100 i morgen, må jeg kjøre på med innlegg i tillegg til kalenderen. Altså vil det være dobbelt opp med lesestoff hver mandag frem til 24. desember.

Og nå, tilbake til saken.

Som innledningen tilsa, er nerdekultur på menyen i dag også. Denne gangen berøre jeg filmverdenen:

Ok, kanskje ikke alle dansetrinn er av fantastisk kvalitet, men drit nå i dét! Darth Vader og Boba Fett danser til Michael Jackson! Underholdningsverdien er enorm! Og som om ikke dette var nok, får vi servert litt godteri for synssansen*.

May the Force be with you!

*Eye-candy

EGA - Luke 3

2011-12-03T19:51:00.000+01:00

I dag kom mangelen på arbeidslyst som vanligvis stopper meg fra å gjennomføre noe som krever rutinemessig arbeid, for eksempel en adventskalender. Heldigvis stjeler det ikke mye krefter å lete opp en Youtube-video, og skrive et par ord om det. Her er altså luke 3.

I dag vil jeg dele litt musikk. Dere kjære lesere har sikkert fått med dere at jeg er litt av en nerd (på kulest mulig måte, selvfølgelig). Jeg liker TV- og dataspill, og har ved flere anledninger uttrykket min kjærlighet til Pokémon-spillserien. En annen spillserie jeg mener er rett og slett fantastisk, er Zelda-spillene, mye på grunn av musikken. Bare hør hvor fantastisk spillmusikk kan være:

Nisselua musikeren bruker i dette klippet er vel grunn nok til å bruke det i en julekalender?

Om dere likte denne versjonen av introen på The Legend of Zelda: Wind Waker, bør dere sjekke denne musikerens Youtube-kanal.

EGA - Luke 2

2011-12-02T19:27:00.000+01:00

Ok, nå forkorter jeg tittelen kun på grunn av latskap. Men uansett; 2. desember betyr 2. luke i kalenderen.

I løpet av gårsdagen fikk jeg plutselig konkurranse. En tidligere klassekamerat (og barndomsvenn, for den saks skyld) startet opp sin egen julekalender, med et litt mer saklig utgangspunkt. Vil dere vite noe fullstendig unyttig om julebrus, bør dere sjekke denne julebloggen. Ser også for meg at forfatteren kan by på interessant lesestoff senere i desember. Anbefales!

I dag vil jeg dele litt penishumor.

Jeg skulle ønske slikt skjedde oftere på TV.

Og forresten: Jeg mener forandringen som har skjedd på Youtube ikke er noe å klage på. Syns den nye utformingen er mer ryddig.

En Generomanisk Adventskalender - Luke 1

2011-12-01T20:48:00.000+01:00

Etter å ha grublet litt ukritisk, har jeg kommet frem til at jeg vil kjøre en adventskalender i år. Ikke noe grandiost eller forseggjort - kun enkle oppdateringer hver dag, sannsynligvis med en link til noe jeg liker, eller noe sånt. Selvfølgelig skal jeg fortsette å publisere lengre innlegg en gang i uken, men om disse kommer utenom kalenderen eller ikke, har jeg ikke bestemt ennå. Svaret på dette spørsmålet vil dere få på mandag.

Først vil jeg jo si at dette er en uhøytidelig kalender. Hvorvidt det er riktig av meg å bruke ordet "uhøytidelig" om noe som er sterkt knyttet til en høytid, vet jeg ikke, men ikke heng dere så mye opp i akkurat den formuleringen. Å fundere over dette språklige paradokset, er noe jeg kommer til å gjøre uansett om dere kjeppjager meg for det, eller ei. Lukene kommer ikke nødvendigvis til å være knyttet til høytiden, men jeg skal se om jeg ikke får presset inn noe juleaktig en og annen dag.

I første luke har jeg plassert noe jeg ved flere anledninger har uttrykket min begeistring for, nemlig Pokémon. Fortsett gjerne å kalle meg barnslig på grunn av dette - jeg vil ikke bry meg. Pokémon er rett og slett dritkult i mine øyne. Når noen i tillegg klarer å lage noe kreativt og underholdende ved å bruke et Pokémon-spill som medium, får jeg en aldri så liten nerdgasm. Ta en titt på dette (advarer epileptikere om blinkende bilder i begynnelsen av klippet):

Til de (stakkars sjelene) som har lite erfaring med denne fantastiske spillserien, og ikke nødvendigvis skjønner hva som skjer i denne videoen: I Pokémon-spillene kan man gi kallenavn til disse rare dyrene man fanger og stapper i røde og hvite baller.

Gi meg gjerne tilbakemelding på hva dere syns om denne kalenderen - jeg gjør det tross alt for dere, kjære lesere.

God Joule!

En enkel utvei

2011-11-28T18:23:00.001+01:00

Jeg er mer eller mindre tappet for energi i dag, så jeg gjør det enkelt for meg selv. Istedenfor å skrive noe nytt, deler jeg en novelle jeg skrev i sommer en gang. Den har fortsatt ikke noe tittel, og er vel kanskje ennå på utkaststadiet. Får se hva jeg gjør med den senere.

Historien min starter som en oppbrukt vits: en mann kom inn på en pub. Det var en solfylt ettermiddag på sensommeren, halv fem, ifølge min klokke. Armbåndet som hadde surret seg fast i reimen fikk det til å se ut som den var halv elleve. De fleste satt ute og drakk kaffe eller øl – jeg var alene i lokalet, hvis man ser bort ifra bartenderen. I håp om at det var noen jeg kjente, tittet jeg opp fra boka jeg leste, og så at denne mannen passet beskrivelsen ”en gammel faen”. Grått, ukjemmet hår, ansiktet til en deltidsalkoholisert kjederøyker, og en bekledning som har sett bedre dager. Halt var han også. Best å ignorere djevelen; han hadde et glimt i øyet som tilsa at han er henfallen til å kunne sette seg ved en vilt fremmed som meg, og lire av seg uinteressante historier om livet sitt.

Jeg hørte ham bestille to øl, og forutså det neste som kom til å skje – han kom til å gå bort til bordet mitt, og spørre om å få slå seg ned, og jeg, som den hyggelige feigingen jeg er, kom ikke til å kunne si nei. Det positive i situasjonen, er at jeg kom til å få en gratis øl. På det siste punktet tok jeg feil. Mannen spurte riktignok om han kunne slå seg ned, og jeg sa riktignok ikke nei, men ølet skulle ikke bli gratis. For å få glasset, måtte jeg dele en historie, et minne. Et godt et.

Dette var en interessant vending – dette kunne bli en givende samtale, så som den høflige feigingen jeg var, introduserte jeg meg selv og strakte ut handa. Som svar, gjorde han samme gest, og sa han het Erik. Uten å stille spørsmål (jeg hadde blitt rimelig øltørst i løpet av introduksjonen), begynte jeg å fortelle om den gangen jeg kastet pulver fra tørkede kråkefotplanter på bålet under en skoletur. Flammen var to-tre meter høy, og i en halvtimes tid var jeg samtalens midtpunkt – et viktig øyeblikk i en tolvårings liv. Erik dyttet ølet til min side av bordet.

En historie verdt en øl, var det, sa han, og fortsatte med å forklare at han nettopp var kommet til byen, arbeidsledig men rik, og det lureste man kunne gjøre i en ny by, var å dra til en pub og høre hvilke historier folk har å fortelle. Det hørte visstnok til arbeidet. Da jeg stilte spørsmål til hva han mente med ”arbeid” hvis han var arbeidsledig, svarte han at han var en pensjonert prest. Ikke direkte åpenbart, bemerket jeg. Til dét svarte han at han hadde gitt opp presteyrket for mange år siden; Gud hadde visst aldri gitt ham noe lønn for strevet.

Menigheten han for lenge siden hadde vært overhode for holdt til i en gudsforlatt plass (hans ord, ikke mine), som han likte å kalle Bloksberg, siden alle innflyttere så ut til å ha blitt sendt dit av folk som hadde lite til overs for dem. Jeg lo. Han spurte om jeg var religiøs, og ble lettet da jeg svarte nei. Religiøse mennesker var visst vanskelig å komme i prat med for ham, noe jeg fant ironisk. Han mente det var nok snakk om ham for en stund, og ba meg dele et nytt minne, og hvilken pris han måtte betale for å høre det. Alle historier måtte belønnes, etter hans mening.

Jeg ba derfor om en til øl, og det skulle bli min siste – to øl spriter opp en samtale, flere vil drukne den, ifølge Erik. Jeg fortalte om jenta jeg kysset under en festival for et par år siden, og hvordan det var en perfekt avslutning på en heller lite produktiv sommerflørt. Han smilte, og ga meg ølet. Ut fra historien, forsto han at jeg ikke var noe kvinnebedårer, men sa at det var godt gjort å se på det som et godt minne. Det vitnet om en positiv livsinnstilling – en sunn sjel. Da jeg forklarte at jeg aldri hadde trodd på sjelen, lo han, og sa at det var nok best sånn.

Erik fortsatte å fortelle om seg selv, om hvordan en fisker hadde snytt ham for fangsten han hadde betalt for, om hvordan han en gang var så fattig at han vurderte å spise fluer, og om sin korte karriere som musiker på en pub som denne. Sistnevnte skulle visst ha sluttet brått da spillejobben ble utgangspunktet til en slåsskamp som endte med drap. Erik hadde levd litt av et innholdsrikt liv. Jeg var dypt imponert.

Etter å selv ha delt historier, tenkte Erik seg om angående det å kun drikke to øl, sendte sine tidligere ord til fanden, og bestilte to glass konjakk. Av dette krevde han en saftigere historie, og pekte på armbåndet jeg hadde på venstre arm, som stadig vekk viklet seg inn i klokkereimen. Han mente slikt billig juggel ofte hadde en historie bak seg, og han hadde rett. Så jeg fortalte ham om min tur til Irland, hvor jeg hadde vært på det som ble et to uker langt fyllekalas i Dublin. Jeg og reisefølget hadde blitt kastet ut av to eller tre overnattingssteder, drukket så mye Guinnes at vi trodde vi forsto gælisk, og mistet hverandre under omvisningen på Guinnes Storehouse. Armbåndet hadde jeg kjøpt hos en tilfeldig gateselger, og aldri tatt av siden han knøt det rundt håndleddet mitt.

Det tomme konjakkglasset ble fylt på ny, og jeg delte historien om mitt første suksessfulle ligg – jeg var begynt å bikke over i overstadig beruset tilstand (kall meg en lettvekter, og du vil ikke ta feil). Neste glass ble betalingen for historien om hvordan jeg fikk min mor til å gråte av glede under hennes førtiårsfeiring, da jeg hadde skrevet en sang som gave. Etter dette skulle hukommelsen min svikte meg.

Jeg våknet hjemme, neste dag, uten å skjønne hva som hadde skjedd. Etter noen minutter med fylleangst, begynte det å demre for meg, og jeg ringte puben for å finne ut hvordan jeg hadde funnet veien hjem. Bartenderen var den samme som var på jobb dagen før, og fortalte meg at den som avløste henne, hadde ringt taxi etter at jeg hadde sovnet, og den eldre herren hadde forlatt lokalet. Boka mi hadde blitt funnet da puben stengte, og jeg bestemte meg for å hente den. Spasere av meg bakrusen. Det var sol ute i dag også. Delvis av nysgjerrighet, delvis av vane, så jeg på klokka. Ikke senere enn halv to. En fargerik tråd av noe slag hadde tullet seg inn i klokkereimen. Ettersom jeg ikke ante hvor denne greia kom fra, klipte jeg den av.

Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg aldri før hadde følt meg så depressiv etter en fyllekule.

Slakt meg gjerne, men helst på en konstruktiv måte.

Barberte meg forresten på lørdag - siste tryneraking før julaften. Dette er Adventsbart Mk. II!

Mitt ord er: Lov!

2011-11-21T17:05:00.002+01:00

8. november var eksepsjonelt lite produktiv for meg, noe som førte til at dagens største hendelse var en meget lang Facebook-diskusjon. Det hele startet med en status hvor jeg uttrykte min irritasjon over trenden som florerte blant kvinnelige Facebook-brukere; den greia der mange jenter sa de skulle bo en eller annen plass i X antall måneder for å gjøre folk oppmerksom på brystkreft(!?). Nå pryder denne statusen (og de 101 kommentarene) en utdatert del av Facebook-veggen min. I løpet av diskusjonen oppdaget jeg et par ting.

Først og fremst må det sies at jeg ser ut til å ha vært heldig med de som tok del i denne diskusjonen - argumentene var ikke av det vanlige Internett-slaget (som f.eks. vitser om partenes mødre, sammenligninger med Hitler - Godwins Lov, slenging av uttrykk av typen "gay" som skjellsord, osv), og partene så ut til å holde seg sivilisert og høflig, til tross for at diskusjonen senere skled over i et mer alvorlig tema - ABB (jeg nekter fortsatt å nevne ham ved fullt navn). Jeg ble også gjort oppmerksom på at trenden jeg irriterte meg sånn over ikke var fullt så latterlig som jeg først trodde, ettersom den appellerte til nysgjerrighet, og på den måten faktisk ga brystkreft oppmerksomheten den fortjener. For brystkreft er alvorlige forretninger*, bare se på hva Julie Ege, en tidligere Bond-pike(!) måtte gjøre med kroppen sin for å bekjempe kreften! (For de som ikke orket å lese Wikipedia-artikkelen: hun opererte vekk et av brystene sine).

Et tema som dukket opp var grammatikk. Dette overrasker meg ikke i det hele tatt, ettersom grammatikk har en tendens til å dukke opp som tema i de fleste nettbaserte diskusjoner. Det jeg derimot finner overraskende, er at etter noe halvhjertet research, kan jeg ikke finne en formulert Internett-lov om temaet. Riktignok kan man ikke nekte på at Skitts Lov er nært beslektet, men jeg ønsker meg noe mer, a la Godwin.

Derfor:

"Alle nettbaserte diskusjoner vil på et eller annet tidspunkt handle om partenes grammatiske evner".

- Generoman

Lær den, bruk den, elsk den. Dette er mitt patetiske forsøk på Internettberømmelse.

*Serious business.

Tenk så kult det hadde vært!

2011-11-14T17:30:00.000+01:00

Som en ivrig "sightser" på Internett og entusiast av konseptet "underholdning"... Herregud, det var da en forbanna pretensiøs måte å begynne en innledning på. Ok, jeg bruker mye tid på Internett, og jeg liker underholdning så godt, at jeg mener det er meningen med livet. Sånn - mye enklere å forstå, og mye enklere å formulere. Denne entusiasmen går rett og slett ut på at jeg sløver en god del foran skjermen, mens jeg ser på TV-serier, YouYube-videoer, leser humoristiske artikler, tegneserier, og så videre. Og nå tror jeg at jeg sporet fullstendig av. Det var meningen å finne en sammenheng mellom underholdning og det egentlige temaet for dette innlegget - ting jeg skulle ønske jeg var flinkere til.

Jeg skulle ønske jeg var litt flinkere til å formulere gode innledninger uten å spore av, og uten å måtte ro meg ut på den måten jeg måtte ty til her. Egentlig et veldig godt eksempel på hva jeg vil snakke om. Jeg vet sånn ca. hva som gjør en tekst bra. Dette gjelder også andre typer underholdning og kunst. Ihvertfall til en viss grad. Dette er vanskelig å forklare uten å vise til eksempler, så før jeg roter til innledningen ytterligere, skal jeg heller kjøre på med resten av teksten.

Etter å ha gått musikklinja, har jeg fått et visst innblikk i hva god musikk liksom skal være. Jeg skal ikke skryte på meg fantastisk gehør, men jeg tør påstå at jeg klarer å høre om noen spiller eller synger falskt. Tro meg, dette er et mareritt når jeg tar et av mine skippertak, og finner på å rydde rommet. Jeg bruker nemlig musikk som et verktøy for å få meg selv giret og full av energi, og dermed gjøre ryddingen betydelig enklere. Problemet dukker opp når jeg glemmer meg et lite øyeblikk, og begynner å synge med. To sekunder etter å ha åpnet kjeften, kommer jeg på at jeg ikke eier sangstemme. Joda, rent kan det kanskje være, det er bare ikke pent. Dette har jeg også fått bekreftet av tidligere klassekamerater som har hørt meg synge i fylla. Det er kun da jeg gir faen i min selvkritiske tankegang, og brøler ut, uansett hvor jævlig det måtte høres ut. Det er en litt flau innrømmelse å komme med, men jeg liker å synge. Derfor skulle jeg ønske jeg var flinkere til det.

På folkehøyskolen jeg gikk på, ble jeg godt kjent med en maler. Hans store lidenskap var, og er fortsatt, billedkunsten. Jeg er rimelig stolt over å ha blitt kalt hans beste amatørkritiker - han sa at jeg ofte hadde konstruktive innspill å komme med til hans arbeid. Jeg skal igjen la være å påstå noe som helst, men jeg liker å tro at jeg har en viss peiling på kunst, pretensiøs som jeg er. Bare synd jeg kun teoretisk vet hva som er bra, og ikke eier evnene til å tegne/male noe jeg selv er fornøyd med. Så jeg lar være, fordi jeg vet det ikke er bra nok i forhold til hva jeg ser for meg. Og det som stopper meg fra å bli flinkere, er mangelen på erfaring. Erfaring kan jeg kun få via praksis, men jeg lar være å praktisere noe som helst når jeg vet det ikke er bra nok i forhold til mine egne standarder. Jeg lar være fordi det ikke er bra nok, og det er ikke bra nok fordi jeg lar være. Fantastisk. Synd da, fordi jeg skulle virkelig ønske jeg var flink å tegne.

Ok, litt tilbake til ryddestrategien min. Etter å ha blitt minnet på min fantastiske mangel på sangstemme under ryddeøktene, tyr jeg til to andre måter å leve meg inn i musikken. En av disse er å begynne å danse som en idiot. Når man går førsteåret på musikk, dans, og drama, har man dans som fag, og jeg kan skryte av å ha fått en sekser i dette faget - mye takket være god synergi med en fantastisk tangopartner som nå har gjort karriere av lidenskapen sin (og muligens en delvis inhabil danselærer av samme nasjonalitet som meg). Dessuten syns jeg det er utrolig kult å se YouTube-videoer av ekstremt flinke shufflere og mestre av Electric Boogie. Igjen - jeg liker å tro jeg vet hvordan god dans ser ut, og (nok en småflau innrømmelse) jeg liker å danse. Selv om jeg har fått enkelte fantastiske komplimenter på mine danseferdigheter, er jeg aldri fornøyd med min halvgode shuffle. Den er vel halvgod fordi jeg kun shuffler maks tre dager i uken, og ikke hver dag. Men ja, jeg skulle ønske jeg var flinkere å danse. Spesielt shuffle.

Den andre måten jeg lever meg inn i musikken på, er å kjøre en overdramatisk etterligning av artisten jeg hører på. Spesielt morsomt er det å etterligne bevegelser til følelsesladde sanger som Hold the Line av Toto, eller å late som man fremfører den overfeminine vokalen til MIKA. Kan tenke meg at om noen satt opp et skjult kamera inne på rommet mitt, ville de fått seg en god latter av å ha sett mine mer fabelaktig prangende, regnbuefargede bevegelser. Hadde jeg hatt baller nok til å gjøre noe sånt som underholdning for andre, kunne jeg kanskje vært en god skuespiller. Men akk, dette tør jeg altså ikke, og dermed er jeg ikke den gode skuespilleren jeg skulle ønske jeg var.

Det finnes likevel en ting jeg skulle ønske jeg var flinkere til, som jeg faktisk driver med uten altfor store mengder tilbakeholdende selvkritikk. Dermed blir det også den eneste evnen av denne typen jeg faktisk utvikler. I tilfelle dere ikke har skjønt det ennå, snakker jeg om å skrive. Kanskje denne teksten ikke lever helt opp til mine egne standarder (mest fordi innledningen var en eneste stor vits), men jeg velger likevel å publisere den. Fordi dette er den eneste evnen jeg virkelig vil utvikle, uten at det kun forblir ønsketenkning.

Men ja, jeg skulle ønske jeg var flinkere å skrive.

Modern Talking

2011-11-07T13:50:00.000+01:00

Nei, jeg skal ikke snakke om synthpop.

I dag leste jeg gjennom alle mine gamle statusoppdateringer på Facebook. Morsomt å se at jeg en gang i tiden lot være å bruke bokmål på sosiale medier, SMS, og lignende, til fordel for et dialektlignende skriftspråk med en og annen stygg forkortelse. Har også sett en viss utvikling i min språkbruk på nett og generelt, og dette har fått meg til å tenke.

Jeg la nemlig merke til at jeg, som den pretensiøse smartassen jeg er, bruker store mengder engelske gloser, slanguttrykk, og popkulturreferanser i mine nettbaserte utsagn. Og når jeg tenker gjennom det, gjelder dette også dagligtale. Hva om jeg prøvde å strippe språket mitt for disse virkemidlene?

Min første tanke, er at jeg da plutselig kommer til å virke fabelaktig formell, og ikke minst gammel. For eksempel, måtte det forrige avsnittet blitt litt annerledes - "smartass" ville blitt til "viktigper", og den siste setningen ville måtte ha blitt omformulert på en slik måte så jeg slapp å bruke ordet "strippe", ettersom det er en mellomting mellom låneord fra det engelske språk, og slanguttrykk (ihvertfall etter min ufaglærte mening). Ta vekk dette, og man tar vekk det som gjør språket moderne.

Dette kan bli en interessant utfordring! Så få (moderne) låneord som mulig, fullstendig mangel på engelsk, ingen (moderne) slanguttrykk, og ingen popkulturreferanser. La meg prøve. Regn med overformelle overdrivelser.

I dag satt jeg til livs et ønske som dukket opp i løpet av helgen. Jeg har hatt en abnorm lyst* til å spise stekt laks med friske grønnsaker, og hermetisert tropisk fruktkompott** med pisket krem til dessert. Dermed tok jeg meg en spasertur til dagligvarehandelen min. Der kjøpte jeg også en koffeinholdig leskedrikk***, en mengde brød og pålegg, og en liten flau belønning til meg selv**** i form av moderne sjokoladekonfekt med peanøtter av betydelig størrelse*****.

* Her ville jeg sagt "craving", eller "sinnsykt lyst".
** Fruktcocktail.
*** Energidrikk (nærmere bestemt Burn).
**** "Guilty pleasure".
***** Snickers.

Dagen har dermed hatt en vellykket start, ettersom denne handleturen fant sted etter en velfortjent kroppsvask*. Må si jeg har stor sans for den finske hårsåpen** jeg bruker spesielt for hodebunnen min. Jeg innser at dette er egentlig et lite interessant tema for et notat i min verdensvevbaserte dagbok***, men til fanden med det****. Innser også hvordan forrige setning er et spark i siden***** til dette tidsfordrivet****** jeg har.

* Jeg tør påstå at "å ta seg en dusj" er en form for slanguttrykk.
** Sjampo, som om det ikke var opplagt.
*** Blogginnlegg.
**** "Fuck that".
***** Come on, det kalles en "burn".
****** Hobby.

Ok, kanskje det ikke er så forskjellig fra mitt vanlige skriftspråk, men det gir et litt interessant bilde på hvor lite som skal til for å få dagligtalen vår til å høres merkelig ut, selv om budskapet forblir det samme.

Jeg liker å leke med språk. (Og etter den setningen, må jeg stoppe meg selv fra å bryte et prinsipp - å skrive et smilefjes laget av et semikolon og en høyreparentes, men det er et tema for et annet blogginnlegg).

Og ja, det er ikke til å stikke under en stol at bloggfenomenet er intet annet en en glorifisert nettdagbok.

Fakta: jeg har aldri stjålet sigaretter!

2011-10-05T04:51:00.000+02:00

Har visst en produktiv periode. Dette blir I-dikt nummer åtte. Jeg skriver klissete kjærlighetsdikt uten å ha noen å dedikere de til. Slapp av, jeg vet jeg er et trist tilfelle.

Intimate Details

I want you to know that
I'm no good at these things
This sharing of intimate details
It's like saying good-bye to a friend
Because that's how I see it,
My privacy that is,
As a dear friend indeed
But this friend is in need of some company

So I want you to know
That I cried at the end
Of my favorite video game
And that my greatest shame
Was stealing a carton of smokes
At a party of some random bloke I don't remember
I don't think he knows, he was piss drunk
Though it blows that it's still on my conscience

And I want you to know
I'm afraid of the dark when camping
But only at lakes, it's an irrational fear
Of sharks...
Yeah, I know, it doesn't make sense
But my brain likes to pretend
That they also live in fresh water

I think I want you to know
'bout my other big fear - the great L-word
As you've heard, it's an issue for men
Though I don't like to call me a man
Nor a boy...
I guess I'm man who still clings to his toys
As I try to direct my rambling away
From my fear of the L-word
Okay,
So how do I say it?

Ah yes, I want you to know
That I want you,
Only you
To know this

En titt i den litterære verktøykassa: Metaformaskinen

2011-09-24T10:46:00.000+02:00

I forrige innlegg fikk jeg spørsmålet om hva det var som inspirerte meg til å skrive In His Pocket. Derfor tenkte jeg at jeg skulle prøve å forklare fremgangsmåten min når jeg skriver dikt. Her røper jeg også et viktig verktøy jeg bruker under kreativt arbeid.

Det begynner - ikke overraskende - en idé. En tanke eller en følelse, eller noe sånt. Et (dårlig) eksempel kan være at baken min laget en besynderlig lyd da jeg satt og dreit, og denne tanken opptar meg så mye og så lenge, at jeg formulerer en velklingende linje, som i dette tilfellet ville vært noe sånt som "The weirdest shit I ever shat".

...

Jeg sa det var et dårlig eksempel.

Så, etter denne ene velklingende linja, begynner jeg å viderespinne på konseptet jeg vil skape. Det kommer en et par flere mer eller mindre velklingende linjer med tilknytning til den første ("T'was a day when on the porcelain throne I sat, I squeezed out the weirdest shit I ever shat"), før jeg har en basis for hva diktet egentlig handler om. Om dere har lest det jeg faktisk skriver, vet dere hvor abnormt dårlig dette eksempelet er - jeg skriver aldri så rett frem. Altså, sitter jeg gjerne med 3-5 kryptiske linjer jeg skal bruke som grunnmur. Ofte aner jeg ikke hva disse linjene egentlig handler om, før jeg tar frem favorittverktøyet mitt:

Møt metaformaskinen!

Det er ihvertfall slik jeg ser for meg en metaformaskin - ikke så ulik en melkeseparator (og nettleserordboka mi er en forbanna dyslektisk ordseparator som nekter meg å skrive grammatisk korrekt). Dette verktøyet utviklet jeg sammen med en tidligere klassekamerat og musikerkollega da vi spilte i band og skrev tekster sammen. Den virker ved at man legger budskapet man vil formidle i bollen på toppen, og sveiver håndtaket til en metafor for dette budskapet kommer ut. Denne metaforen settes så i bollen, og prosedyren gjentas til man er fornøyd med resultatet. Man kan også sette inn en uforståelig nylig skapt metafor, og få ut et budskap, om en sveiver motsatt vei. Dette gjør altså jeg, til jeg har den tidligere nevnte grunnmuren.

Så spyr jeg ut flere velklingende linjer i samme tema, bygget rundt en rim- og rytmeform jeg kommer på i farten.

Og hva var det som inspirerte meg til å skrive In His Pocket? Jeg er usikker på om den ene komponenten var tre toner, eller tre akkorder (G-F#-E, eller G, D/F#, Em), men den andre var tanken om å plutselig oppdage at man har tid til overs, noe som ble til den velklingende linja "leftover time in his pocket". Ellers er jeg ikke helt sikker selv på hva diktet handler om - det ble skrevet rett inn i bloggen, uten fysisk forarbeid. I tillegg svikter hukommelsen meg når det kommer til hva jeg egentlig tenkte helt konkret i gjerningsøyeblikket. Jeg er ikke misfornøyd av den grunn.

Var svaret utfyllende nok, kjære anonyme leser?

"I" nr. 7

2011-09-21T13:49:00.000+02:00

Nytt dikt. Igjen med en tittel på I. Kort, og ikke helt i samme stil som jeg vanligvis følger. Fungerer kanskje som sangtekst.

In His Pockets

Jack lived a life of coffe breaks
And cigarettes after dark
He didn't mind the occasional drop
Or zig-zag in the city park
His cup would never fill
He'd snooze away his fall downhill
And wake up, only to find
That he had leftover time in his pockets
He should've had a look
Before he took the day off

Jack thought of telling fairy tales
To strangers on the run
And making people from the parts
of life he thought that he had fun
He had an old guitar
And aspirations in a jar
Buried under the time
That would later appear in his pockets
He'd know where it all went
If he had spent the day there

Et litt rushet dikt

2011-08-17T01:48:00.000+02:00

I dag gjør jeg ikke større enn å dele et dikt. Har hatt dette arbeidet surrende i hodet i et par dager, og skrev det endelig ned, rett før jeg publiserte dette innlegget. Kan hende det blir redigert senere.

In Threes They Come

First there was the One, the Only
Brass, coated with copper flame
The One who left its victims lonely
Fame, burning in its eyes
A treasure lost and found again
And when its rightful owner claimed
Its beauty would not be the same

The Second was a Fire strong
A golden relic, known to all
The search for origin was long
A fall for every hunter
Held for the tiniest of moments
But currents swept the pearl away
Though someone holds its core today

The Third, forever out of reach
Whose copper was reality
Kept up a shield, withstood the breach
Its frailty never known
Masquerading as a smile
Miles away it would escape
Would you give up on its red tape?

Burde ikke være verdens vanskeligste tolkningsoppgave for de som kjenner meg, men hold nå intime detaljer unna kommentarfeltet.

Vrangforestillinger jeg hadde som liten

2011-08-05T11:01:00.000+02:00

Som barn har alle en verdensoppfatning man i senere år har lyst å le av. Jeg tenkte jeg skulle prøve å underholde dere med mitt uskyldige, barnslige syn på verdenen, så her kommer en liste over ting jeg var overbevist om da jeg var ca. mellom 5 og 10 år gammel.

Datamaskiner kan snakke!
Fordi hvis det var en datamaskin med i en tegnefilm, hadde den et ansikt på skjermen, og dette ansiktet snakket.

Ikke alle datamaskiner som snakker har ansikt.

Denne feiloppfatningen gikk så langt, at da min mor plutselig hadde en bærbar(!) maskin i andre halvdel av nittitallet(!!!), var min første gjerning i dens nærvær å stille den spørsmålet om den kunne snakke, til lettere irritasjon og underholdning for min kvinnelige forelder.

Alle menn er født med evnen til å barbere seg!

Fordi en gang da jeg lot som jeg barberte meg med en smørkniv, så min mor undrende på meg, mens hun sa: "Hvordan har det seg sånn at alle menn vet hvordan man barberer seg?"

Jeg hadde riktignok ikke pisket krem i trynet.

Kun nylig har jeg funnet ut at dette er langt fra sannheten. Før ansiktshårveksen min gikk over fra dunstadiet til degosbart-stadiet, var det ikke nødvendig med barbering, og etter det har jeg fått erfare at jeg virkelig er dårlig på å rake vekk unødvendige hårstrå. Heldigvis er dette under utvikling.

Dyr kan lese!

Fordi tegnefilmskapere har en vane for å gi dyr stemmer, enkelt og greit. Jeg var, som veldig mange andre, godtroende som barn.

Klær hadde de også, når mennesker ikke så på.

Jeg kan huske å ha prøvd å konstruere en musefelle en gang for lenge siden. Jeg tegnet en knapp på et papirark, og skrev "Ost" ved siden av, festet en snor til en pappeske, hengte pappesken over arket, og ventet bak en stol til musa skulle komme for å prøve å trykke på knappen, slik at jeg kunne slippe pappeska over den. Tom & Jerry-logikk, kaller jeg det.

Jeg er kjempemorsom!

Fordi alle vitsene jeg fortalte til besteforeldrene mine fikk dem til å le seg skakke.

Jeg husker ikke, men det kan ha vært såpass barnslig.

Synd at vitsene mine som oftest var uten noe punchline, og handlet alltid om "en mann". Jeg lirte av meg den ene "morsomme" anekdoten etter den andre, alle sammen om "en mann". That's it! Noen ganger dukker denne vrangforestillingen opp igjen, og jeg forteller en vits kun jeg selv ler av. Ofte blant folk jeg tror har dårligere humor enn meg.

Alle som er eldre enn meg, er også smartere enn meg!

Fordi mine foreldre og besteforeldre hadde svar på alt jeg spurte om. Alle barn tror dette, gjør de ikke?

Etter dette bildet, trenger jeg egentlig ikke å forklare noe som helst.

Skal ærlig innrømme at denne vrangforestillingen fortsatt henger sterkt igjen i underbevisstheten min. Jeg forventer at alle som har levd lengre enn meg, skal ha brukt den ekstra levetiden til å samle nyttig informasjon. Så kommer jeg over Twilight-fanatismen, som strekker seg inn i en aldersgruppe som burde ha vokst fra husmorporno for tenåringer da de ble myndig, men akk.

I farta kommer jeg ikke på mer. Del gjerne deres vrangforestillinger, om det ikke blir for flaut.

Idérennesten

2011-08-03T01:10:00.000+02:00

Jeg har litt vel mange historier jeg vil fortelle. Klisjé-prosjektet har jeg nevnt ved flere anledninger, og det er langt fra den eneste historien som surrer i hodet mitt. Blir jeg ekstremt fascinert av et tema, inspirerer det meg til å skape noe, og da er ikke veien lang til å skape seg et nytt, relativt kompleks, dog ikke hundre prosent fullført, univers som kan fungere som setting for en ny historie.

Jeg har to science-fiction-ideer, komplett med generell bakgrunnshistorie, karaktergalleri, og hendelsesforløp. Jeg har også skapt meg en fantasylignende verden, kanskje mer forseggjort enn sci-fi-greiene. I tillegg dukker det stadig opp nye ideer, om historier fortalt gjennom en samling av dikt, gamle novellekonsepter jeg har lyst til å gjøre på nytt, og flyktige tanker om fraser som hadde fungert godt i sangtekster.

Det er sjeldent jeg kommer i gang med arbeidet rundt alt dette. Det meste forblir i hodet, og blir glemt etterhvert. Så dukker det opp på nytt kanskje en måned senere, og prosessen gjentar seg. I noen tilfeller viderespinner jeg på en idé, og ender opp med en av disse halvveis gjennomførte universene. Og de blir hengende i tankene i lang tid fremover, mens de blir kvernet og perfeksjonert til jeg er fornøyd.

Men jeg er jo aldri fornøyd, for disse ideene må være perfekte før jeg kan være trygg på å sette i gang det fysiske arbeidet ved å få de ned på papir, eller i digitalt format. Har jeg derimot gått utenom denne tvangstanken, og begynt arbeidet på en uraffinert idé, blir teksten liggende i månedsvis før jeg er ferdig. Om jeg blir ferdig.

Derfor er jeg glad jeg har bloggen. Den krever lite nøye gjennomtanke. Jeg kan skrive bullshit her uten å føle at jeg svikter mine egne standarder. Den fins vel kun for at jeg skal ha en viss praksis i skrivekunsten, samtidig som jeg kan få utløp for det som bygger seg opp av det jeg ser på som dårlige ideer.

Denne bloggen er altså idérennesteinen min.

Sinne

2011-07-27T17:26:00.000+02:00

Dette kommer til å bli et noe utleverende innlegg.

Det er ikke til å komme unna; det som blir beskrevet som Norges svar på 9/11 har rystet hele landet.

Jeg var på jobb da en kunde kom innom og nevnte en eksplosjon i regjeringskvartalet i Tigerstaden. Kunden nevnte også at det hele luktet Al-Qaida lang vei. Det hele var passelig uvirkelig, og jeg skal ærlig innrømme at gleden over å være ferdig på jobb overskygget nysgjerrigheten om det som hadde skjedd, og jeg glemte å søke opp hendelsen umiddelbart da jeg kom hjem.

På Facebook så jeg en status hvor noen prøvde å formidle en melding for en annen: "[Navn]: Er på Utøya og gjemmer meg for terroristen. IKKE RING!" Denne bekjente av meg, som da ba om å videreformidle denne meldingen, overlevde heldigvis, men mistet flere under skytingen.

Før dette så jeg ikke på terrorisme som noe reelt. Det var noe som truet andre, i andre land. Norge er fredelig og ufarlig. Jeg tok visst grundig feil.

I et par dager var jeg sint. Sint på alle som beskyldte innvandrere. Sint på alle journalister som skrev for mye om djevelen jeg nekter å nevne ved navn. Sint på Høyreekstrimismen. Sint på Gjerningsmannen, nok til å kjenne det koke hver gang jeg så bildet av den selvtilfredse djevelen. Jeg var sint generelt, også uten å rette sinnet mot noe spesielt. Det var bare galt.

En del av meg er lettet over at det var en etnisk nordmann bak det hele. Som mange andre har uttrykket, hadde terrorhandlingen satt i gang masseforfølgelse av muslimer, om det var en muslimsk innvandrer som sto bak.

Jeg planla egentlig å si mer om min reaksjon på det hele, og min mening om gjerningsmannen, men etter å ha satt meg ned for å gjøre research, er jeg igjen sint. Jeg beklager, men jeg klarer ikke tanken på unødvendig død akkurat nå.

Pokémons mørke side

2011-07-20T14:46:00.001+02:00

Først: fy-fy, kjære anonyme kommentator. Jeg er ikke "umulig og få has på", jeg er "umulig å få has på". Hva du nå måtte mene med det, er forresten et mysterium for meg. Hvorfor jeg skal vokte meg for høsten, er et annet mysterium - det er våren jeg ikke liker.

I dag tenkte jeg å åpne med å fortelle litt om hva jeg gjør på internett. Etter å ha klikket på Google Chrome-quicklaunch-ikonet rett ved siden av startmenyen, venter jeg i noen sekunder til den forbanna nettleseren velger å laste inn startsiden min, som faktisk ikke er en nettside, men åtte snarveier til sider jeg besøker oftest: Facebook, Gmail, YouTube, denne bloggen, nettbanken min, Bulbapedia (wiki om Pokémon), Minecraft.net, og (sukk) PokéFarm.

Ok, etter å ha gjort denne listen tilgjengelig for alle som er kyndige internettbrukere og snakker det norske språk (eller klarer å forstå idiotien Google Translate kaller en oversettelse), har jeg innsett at jeg egentlig ikke er helt komfortabel med å innrømme at jeg har to Pokémon-relaterte sider som topp 8-favoritter. Jeg er teit.

Først sjekkes fjesboka (ettersom jeg alltid håper noe interessant har hendt med mine venner og bekjente - en evig skuffelse), så email, og til slutt bloggen (i tilfelle nye kommentarer), før jeg ser om jeg finner noe nytt og underholdende på Youtube. Der abonnerer jeg på Coe's Quest (Minecraft-serie), NintendoCapriSun sine Let's Play-serier, Rémi Gaillard sin galskap, og Levni Yilmaz' videotegneserie Tales of Mere Existence. Sistnevnte burde forresten sjekkes ut av alle som anser seg selv som småkyniske pretensiøse hipstere/ironikere, eller lignende.

Nå kan jeg snart komme til saken. Herr Yilmaz er nemlig midt i en miniserie i videotegneserien hans, som omhandler en perpetuell identitetskrise. Denne miniserien heter, ikke overraskende, "Perpetual Identity Crisis". Hvorfor nevner jeg dette? Fordi jeg identifiserer meg selv med mye av det som har blitt sagt i denne miniserien - ironisk nok.

Med dette kan jeg peke tilbake på den mer flaue av de åtte linkene jeg har på startsiden min - PokéFarm. Nettstedet er et slags spill som går ut på å samle Pokémon, men ikke på den tradisjonelle måten. Istedenfor å fange alle, skal man drive med avling. Høres suspekt ut, men som det meste som er Pokémon-relatert, er det barnevennlig, med medlemmer i aldersgruppen 10-25, vil jeg anta. Nettstedets forum har en underkategori kalt "Mature Discussion", med en åpenbar aldersgrense på 18. En og annen gang er jeg innom der, i håp om å finne en interessant diskusjon. Som oftest uten hell.

Red: Jeg innser nå at det virket som jeg var ute etter Pokémon-porno, noe som ikke var tilfelle. Underforumet er ment for temaer som ikke passer for brukere under 18 år, og er ikke nødvendigvis myntet på erotikk, selv om det (skremmende nok) hender.

Det virker som andre Pokémon-interesserte på min alder er enten ekstremt barnslig, ekstremt utleverende, eller har skremmende seksuelle preferanser. Jeg finner tråder om å revolusjonere dette underforumet - laget av spjælinger som nylig er fylt 18. I musikktråden er det ikke annet å se enn fans av dubstep og metalcore (bedre kjent som whiny emometall). I tråden om alkohol trodde jeg det var mulig å finne noe interessant, men det viser seg at Pokémon-entusiaster ikke aner noe som helst om verken god drikke, eller hvordan man nyter nevnt drikke. Av ren nysgjerrighet sjekket jeg en tråd om furry-kulturen, og ble direkte skremt av det faktum at det finnes mennesker på min alder som er overbevist om at de burde vært født som hund, siden de elsker å gå med halsbånd, male værhår i ansiktet, og (dette er et oversatt sitat) "får ofte følelsen av å ha en hale som lever sitt eget liv".

Jeg hører ikke til der.

Jeg kan bare ikke identifisere meg selv med andre Pokémon-fans. Nok en mini-identitetskrise. Pokémon-kulturen jeg har kommet over utenom nettet er mye mer behagelig å være en del av. Kanskje litt Farfetch'd (pun intended) å prøve å flette Pokémon sammen med Tales of Mere Existence, men det får så være.

Så mye oppbygging til et par avsnitt om ingenting... Jaja, jeg fikk delt et par interesser, og forhåpentligvis rekruttert flere fans til herr Yilmaz.

Langt, om lenge

2011-07-15T05:08:00.000+02:00

Som i - langt innlegg, om den lange tiden jeg har latt være å informere dere om.

Jeg har vært sløv med oppdateringene, mest fordi jeg var travelt opptatt med å feriere og å unngå anerkjennelsen av enkelte ubehagelige fakta. Et av disse er døden til et familiemedlem - mitt søskenbarn. Informasjonen er nå et emne jeg har prosessert og slått meg til ro med. Jeg velger derfor å ikke utfolde det ytterligere i bloggen, dog jeg kanskje finner på å gjøre det ved en senere anledning.

Så, til mer lystig lesestoff. I nærmere tre uker har ikke Nordlysbyens innbyggere kunne nyte mitt selskap. En halv uke i Tigerstaden, en uke i Firenze, en uke i Roma, og en ny halv uke i Tigerstaden ble min første ordentlige ferie. Tigerstaden er det ikke stort å fortelle om, så det dropper jeg, men mine to uker i Italia kunne vært godt stoff for et blogginnlegg. Problemet er at jeg egentlig ikke orker å skrive ærlig om hele opplevelsen, og det amputerer et eventuelt innlegg. Derfor skal jeg prøve å oppsummere alt jeg lærte av verdi i ett avsnitt.

Firenze er mye koseligere og "gladere" enn Roma. Alkoholprisene i Italia er skummelt lave. Hostellet (eller "herberget", på godt norsk) jeg bodde på i Firenze er intet annet enn en partybule med en fantastisk Pub Crawl-plan. Tårnet i Pisa er ikke stort annet en skjevt. Colosseum er for det meste bare gammelt. Forumet er fullt av katter uten eiere, men som likevel ikke blir regnet som ville. Sol og 30-40 varmegrader gjør meg ikke brun, bare fregnete. Italienske menn kan ikke danse. Australiere kan være verre enn amerikanere. Intellektuelle amerikanere kan skremme vekk en liten folkemengde kun ved å åpne kjeften. Italienske tiggere er gribber. Og sist, men så langt unna minst som mulig uten å være størst: Ingenting i det forbanna landet er organisert. Men en fin tur var det! De store severdighetene var så som så, utelivet var nevneverdig. Der har dere det. Kanskje jeg drar tilbake en gang. Kun til Firenze da.

Da jeg begynte på dette innlegget, planla jeg å publisere et dikt jeg renskrev i løpet av turen, men oppdaget, etter å ha sett gjennom arkivet mitt, at det allerede er publisert, allerede renskrevet på samme måte. Derfor linker jeg til det, ettersom mitt forrige forsøk på å få kommentarer på det feilet miserabelt. Om dere kommenterer i dette innlegget, eller i originalen, er likegyldig for meg. Interessant faktum: jeg har snart nok dikt med titler som begynner på bokstaven I, at jeg kan sette sammen en aldri så liten samling med den gimmicken.

Hva ellers? Jeg har lest en del, er ferdig med to tredjedeler av Philip Pullmans trilogi om Støv (Det Gyldne Kompasset, Den Skarpeste Kniven), og har gjort meg kjent med den amerikanske klassikeren The Catcher in the Rye (av J.D. Salinger). Førstnevnte er utrolig fengslende og godt sammensatt, mens sistnevnte er komisk depressiv, og derfor elskverdig i mine øyne. Kjøpte også en samling av femti amerikanske noveller, men siden dette er tyngre lesestoff, sluker jeg ikke denne boka med det første. Dessuten leser jeg for det meste kun når jeg reiser.

Lesingen inspirerte meg, men en skrivesperre holdt meg tilbake fra å faktisk skape noe. En venn (og tidligere innehaver av mange andre roller) av meg hjalp meg ut av den, uvitende om det hele. Teksten jeg produserte lever riktignok ikke opp til mine standarder, men seieren over sperren var så berusende, at jeg fortsatt er fornøyd. Jeg har følelsen av å gå en mer produktiv fremtid i møte. Følg med hvor stort tidsrommet mellom dette og neste innlegg er for å se hvor riktig denne følelsen er.

Blogg frosset

2011-05-31T22:51:00.001+02:00

På grunn av en alvorlig hendelse som nylig har funnet sted, har bloggen blitt lagt på is inntil videre. Neste oppdatering kommer tidligst i midten av juli, men datoen er langt fra fastsatt.

Jeg gjør oppmerksom på at kommentarfunksjonen er avslått for dette innlegget av den grunn at jeg ønsker å holde mitt forhold til affæren utenom verdensveven en stund til.

Røde dager

2011-05-10T06:25:00.000+02:00

Jeg ventet lenge på å få muligheten til å bruke en slik en tvetydig tittel, men her er den altså. Jeg prøver ikke å fortelle at teknologien som brukes i kjønnsoperasjoner har kommet langt nok til å få i gang kroppsfunksjoner som tidligere ikke var mulig å få gjennom en slik operasjon. Nei: ti dager inn i rølperiet skriver jeg endelig om min egen russetid!

Prikk, prikk, prikk.

Russetiden er virkelig ikke mye å skrive hjem om. Vi drikker, deler ut russekort, plager førsteklassinger, og gjør et forsøk på å hore rundt uten å være uanstendig. De siste fire ordene av den forrige setningen gjelder selvfølgelig ikke alle. Det er gøy, men har sine konsekvenser. For øyeblikket ligger jeg med småtett tryne og en dundrende hodepine som har tatt fra meg nattesøvnen. Forkjølelse er virkelig noe dritt, men jeg antar at om jeg ikke påpeker det selv, kommer en anonym kommentator til å fortelle meg at den mest sannsynlig er selvpåført gjennom inntak av alkohol, litt vel kald frisk luft, og andres spytt. Og forresten; hvis noen lurte, er russenavnet mitt "Sær skrivings-feil". Yeah...

Hva skjer ellers?

Jeg er mildt forbannet på sjefen min for å ha rotet med vaktene på jobb på en slik måte som nesten resulterte i at jeg ble stående åtte timer lengre enn planlagt på jobb, natt til søndag (heldigvis tok en av mine kolleger på seg den byrden).
Jeg har begynt på livsmållista mi, og prøver i dette øyeblikk å perfeksjonere en av tre oppskrifter (biffen jeg skal tilberede marineres akkurat nå).
Jeg har oppdaget at det mysteriet som plager meg aller mest, er et jeg ikke vil løse.
Jeg drømmer fortsatt om de merkeligste ting, deriblant doskåler som sitter fast rundt livet mitt, og voldsforbrytelser jeg slipper straff for.
Jeg fikk en femmer på en muntlig eksamen jeg knapt leste til.
Jeg ser at du er trøtt, men jeg kan ikke gå alle skrittene for deg.
Jeg er en synder, ta meg med i din bønn.
Jeg er en taper, baby, så hvorfor dreper du meg ikke?

Ok, nå mister jeg tråden. Det har skjedd for mye til at jeg kan ha et substansielt innlegg. Beklager folkens, skal prøve å gjøre en bedre jobb neste gang.

Oi! Glemte jo det viktigste! Hvor sann denne informasjonen er, vet jeg ikke, men underholdningsverdien er enorm:
Jeg har funnet ut at jeg er av jødisk avstamning.

Vårkvalmen

2011-04-11T13:10:00.001+02:00

Jeg skriver ikke særlig mye for tiden. Klisjé-prosjektet har blitt lagt på is nok en gang, bloggen oppdateres ikke så ofte som den burde, kortere tekster blir ikke produsert, lyrikken har blitt glemt... Jeg er bare ikke produktiv. Jeg skylder på noe som kanskje vil virke inspirerende for andre, men virker motsatt på meg - våren.

En forferdelig årstid. Dere kan gjerne påstå at lufta føles friskere, og at det er deilig å føle litt varme igjen etter en lang og kald vinter, men jeg nekter å like gjørmelaget under skoene mine. Jeg nekter å si at hundebæsj som smelter frem er et vakkert syn. Bakken er dekket av vinterens strøsand og høstens nedsnødde søppel. Smeltingen sørger for å blande dette faenskapet med sørpa, og skaper en fantastisk veigrøt som gir meg følelsen av å være tilbake i skitne Øst-Europa.

Om våren smelter all dritten frem.

Hele herligheten blir selvfølgelig opplyst av den tilbakevennende sol, som også får hjelp av ideen om å stille klokka til sommertid. Jeg må stå opp en time tidligere, og blir blendet på grunn av vinterens sollysavvenning. Jeg blir allerede ganske sliten i øynene av mitt dårlige syn og mine svake briller, men nå skal også lyse slite ut mine okulære evner.

Jeg kan si meg enig i at det lukter ganske greit ute, men dessverre blir jeg kvalm av denne "friske" lufta ved sterk eksponering. Og temperaturen er bare forvirrende. Det vipper mellom stadiet hvor det er for varmt, og for kaldt, men ikke på en behagelig måte. For eksempel svettet jeg på vei til skolen i dag, samtidig som jeg ville hutret om jeg hadde hatt på meg ett plagg mindre.

Jeg gidder ikke mer. Våren er noe dritt. I dette øyeblikk hater jeg den. Derfor gidder jeg ikke skrive mer om den.

Ergo - hvilket dog?

2011-04-02T20:36:00.000+02:00

For et par dager siden begynte merkelige ting å skje i boligen jeg har holdt til i dette skoleåret. (Det minner meg forresten på at jeg er nødt til å gi denne boligen et navn av praktiske grunner, men nå driter vi i det). Sigarettstumper av merket Marlboro begynte å dukke opp i askebegeret utenfor ytterdøra, et par nye sko dukket opp i gangen, kaffeglasset mitt sto plutselig oppreist i skuffen min... Det er ganske åpenbart hva som har skjedd. Jeg har en ny bofelle.

Denne nye bofellen er et menneske jeg har møtt før ved én anledning, og denne ene anledningen ble i de neste par ukene noe beryktet. Selvfølgelig var alkohol med i bildet - det var en torsdag. Store deler av den kvelden brukte jeg den baltoslaviske språkgruppens ekvivalent til dette menneskets navn, hvilket er den eneste grunnen til at jeg nå, over et halvt år senere, husker dette navnet, dog jeg ellers har noe flyktig hukommelse når det kommer til slike ting - ergo er dette et unntak! (Den siste setningen er en hyllest til min egen forkjærlighet for å bruke unødvendig vanskelige gloser - spesielt mitt tredelte varemerke. Mitt liv er herved komplett).

Så, mens et nytt menneske gjorde entré i livet mitt, har et annet gjennomført sitt sorti.

Jepp. En av de jeg anså som en av mine nærmeste bestemte seg for å slutte å ha kontakt med meg. Hvorfor, skal jeg ikke gå nærmere inn på. Poenget er at jeg syns det er synd. Trist, faktisk.

Let me entertain you!

2011-03-16T05:20:00.003+01:00

Etter skrivesperre på mangfoldige måneder, har jeg fått rablet ned et nytt kapittel i Klisjé-prosjektet mitt. Dette betyr at dere skal få et nytt utdrag. Men først, litt tomprat.

Jeg drukner meningsløsheten i underholdning, og underholdning kan være mangt. Det åpenbare er medier - internett, TV, radio. Internett stiller sterkt, finner både radio og TV der. Men for meg, er også tanker underholdning. Handlinger. Samtaler. Sammenkomster. Mat. Rus. Sex. Forhold. Alt som får meg til å glemme absurditeten av min eksistens, er underholdning for meg. Å skrive dette er underholdning. Underholdning er alt. En av mine favorittunderholdningsmetoder, er analyse. Derfor tyr jeg til spenningsserien House når jeg er for lat eller hjernedød til å analysere selv. Underholdning hvor konseptet er bygget rundt en kynisk analytiker.

Hvorfor nevner jeg dette? På grunn av dette. Jeg liker når serieskapere tør gjøre noe annerledes, om så kun for at skuespillerne skal ha det gøy på innspillingen. Og når musikk havner høyt på lista over favorittunderholdningsmetoder, nærmer dette seg perfeksjon i mine øyne. Fant forresten dessverre ikke en bedre versjon av videoen - kopirettigheter er underholdningsindustriens store trumfkort.

Jeg lovte et utdrag:

"Jeg sier jeg trenger et ligg. Følger opp med å forklare at jeg trenger et ligg med noen som ikke prøver å ta livet av meg, etter en stillhet fra hennes side, som kun kan forklares med at hun ikke forsto hva som var galt med sexen vi hittil har hatt. Så kaller hun meg for et urørt ungpikekjønn, ønsker meg lykke til, og sier at jeg skylder henne fyll. Jeg ber henne reise til helvete, takker, og ber henne reise til helvete en gang til."

Hovedpersonen er fortsatt en drittsekk, men vendepunktet som forandrer dette har blitt hintet frem for første gang i teksten, dog ikke i utdraget. Selvfølgelig velger jeg utdrag som avslører så lite som mulig om handlingen, og ikke minst hvor mye den er knyttet til det jeg kaller et liv. Det er et håpløst prosjekt, men jeg spør nok en gang om konstruktiv kritikk.

Forresten - noen som har peiling på hvordan man kommer ut av en insomnia-hypersomnia-syklus?

"Den absolutte fornuft avgikk ved døden i aftes klokken elleve"

2011-03-11T21:46:00.000+01:00

Da har årets russelege i Nordlysbyen begynt på russeomtalene til sine nærmeste: Et visst lørv har fått sin person definert i et Word-dokument, og nå gjenstår min kjære isbjørn og en tidligere erkefiende jeg har ingått perpetuell våpenhvile med. Apropos denne eks-erkefienden... Var überbytrendy med dette mennesket i dag, noe jeg hadde gledet meg veldig til. Forventningene ble innfridd, og avtalen var meget vellykket, dog jeg ble gruset fullstendig i "Når hendte dette?" og Casino.

Nylig opplevde jeg noe som satt meg tilbake i en sinnsstemning jeg ikke har vært i siden slutten av sommerferien. En hendelse som minnet meg på at det finnes enkelte ting som får meg til å miste fatningen - jeg taper, klarer ikke å holde på tanker, blir utrolig selvkritisk, og svetter i håndflatene. Dette går imot all fornuft. Jeg er lite glad i å gå imot all fornuft.

Denne sinnsstemningen er et resultat av uløste saker - nok en ting jeg er lite glad i. Uløste saker er roten til alt vondt i mellommenneskelige relasjoner.

Nå avslutter jeg å skrive om denne saken før jeg røper for mye. Så dypt sitter det! Kort innlegg denne gangen.

Gal grunnet manglende bevis

2011-02-26T02:29:00.000+01:00

Etter en del mas fra noen som i mai kommer til å bli sett på laverestående skapninger, skriver jeg nå et nytt innlegg, selv om jeg burde sove. Hyggelig å vite at mine "tjenester" er etterspurt, og egosentrisk som jeg er, må jeg jo bukke under for slike flatterende forespørsler.

Hvorfor burde jeg sove? Fordi klassen min er midt i innspurten til den store konserten tredjeklassen på musikklinja i Nordlysbyen gjennomfører hvert år. 31 timer til vi begynner (tiden var riktig da jeg skrev den setningen).

Men nok om det. Jeg tenkte jeg skulle fortelle dere om da jeg sist var på jobb - selveste helvetesskiftet, søndag formiddag, tolv til seks. Disse skiftene har en tendens til å gå uten at man egentlig legger merke til det. Alt av dagligvarebutikker er naturligvis stengt, og unormalt mange mangler brød, og gjett hva - Essostasjonen jeg jobber på baker og selger nettopp det folk mangler.

Beklager mitt noe hjernedøde språk, jeg er trøtt, men nekter å legge meg før innlegget er et ferdig produkt.

Det var altså denne søndagen jeg sto bak kassa og svettet mens min kollega stekte hamburgere for harde livet. Plutselig dukket det opp et kjent ansikt i køen; ikke noen jeg kjente på navn - jeg hadde kun møtt dette mennesket én gang før, på skolen. Vi startet heller tilfeldig en samtale om språk og blekk under huden (body modification - tattoos, for dere som ikke forstår). Hun sa hun hadde lyst å sprøyte ordene "Vokt din sjel" under huden, men ikke på norsk, og ihvertfall ikke på japansk eller kinesisk. Som et alternativ til hieroglyfer fra det fjerne østen, ville hun ha disse ordene på MITT morsmål, og spurte meg om jeg kunne hjelpe henne å oversette. Tydeligvis visste ikke dette mennesket om Google Translate (som jeg har hatt det så utrolig gøy med), og hjernedød som jeg var i gjerningsøyeblikket, kunne jeg verken oversette setningen for henne, eller peke henne til nettopp denne morsomme Google-tjenesten.

Fikk aldri med meg navnet hennes, men dette med setningen plaget meg, så jeg skrev den ned på en kvittering en gang jeg endelig kom på oversettelsen, og beholdt denne papirlappen i min lommebok.

Det var dette mennesket som sto i køen på Esso. Etter en liten påminnelse, kjente hun meg igjen, og jeg ble endelig, etter ca. tre måneder, kvitt kvitteringen.

Slike hendelser er nærmest surrealistiske i mine øyne. Det at ingen av mine nærmeste var vitne på at disse to møtene fant sted, og at min kollega var travelt opptatt med burgere sist søndag, vil tilsi at det ikke finnes noen bevis på at noe av dette har skjedd. Ingen har sett kvitteringen heller!

Jeg prøver ikke å påstå at jeg er gal, jeg bare liker å utfordre egen og andres tankegang.

Og forresten: Saken er avsluttet - 007 finnes ikke.

"Dyrehagen" og akseptprostitusjon

2011-02-15T11:38:00.000+01:00

L-fløya på den videregående skolen i Nordlysbyen er tilholdsstedet for en gjeng høylydte, irriterende, selvhøytidelige, selvutnevnt alternative, kaffeslukende aper, samlet fra hele fylket. Elever fra andre studieretninger skyr L-gangen som om den skulle vært hjemsøkt av ondskapsfulle ånder. Her sitter jeg nå, for det er her jeg holder til. Jeg er en musikklinjeelev.

Det har vært enkelte episoder, spesielt med idrettselever, hvor folk har sett usikkert bortover den beryktede gangen, som om de så inn i en jungel. Dette kommer sannsynligvis av at vi gjør mye ut av oss. En stor del av førsteklassen er for eksempel det jeg vil kalle gladtryner (konstant smilende og relativt behagelige mennesker som fremstår som positive og imøtekommende). Vi tilbringer sjeldent lengre tid i kantina, og spiser heller i gangen, gjerne med en gitar tilstede. Dette gjør oss til en kuriositet, i og med at det virker som vi unngår allmennheten om vi kan.

Dette er en av de største grunnene til at jeg vil studere sosialantropologi.

Men nok om det!

Jeg er opptatt av 007 fordi han/hun har tatt seg tid til å lese gjennom hele arkivet mitt, og kommentere noen av de eldste innleggene. Det er ikke mange anonyme som kommenterer til vanlig, så når noen bevist prøver å tiltrekke seg oppmerksomheten min på den måten, kan jeg ikke overse det. Det er også spesielt at denne personen kommer med utsagn som tyder på han/hun står meg nærmere enn jeg tror. 007, du er en oppmerksomhetshore på størrelse med meg selv, og du har klart å fange mitt ikke fullt så årvåkne blikk - akkurat som du ville. Ikke prøv å benekte det.

Der har du svaret på spørsmålet ditt, "Kokosnøtten".

Nå skal jeg sluke kaffe.

Mandagsmangelen

2011-02-07T13:29:00.000+01:00

Jeg har absolutt ingenting å skrive om. Ikke i det hele tatt. Dette er kun en oppdatering som skal fungere som et forsøk på å holde en rutine.

Egentlig skal jeg lese om Hitler nå. Historiefaget, andre verdenskrig, fascisme og nazisme. Ettersom det er mandag, gir jeg meg selv friheten til å sløve med en kopp kaffe fra et elgammelt glass Nescafé Gull, utluftet og bittert pulverdritt som har begynt å få en merkelig bismak av noe som kan minne om alkohol. Det gjør susen, koffeinet slår sakte men sikkert inn, og jeg får den oppkvikningen jeg trenger på en mandag.

Denne helga vasket jeg klær. Sokker og boxershorts. Og noe sengetøy.

Fant også ut at jeg ikke er en fan av kokte pølser.

I dag snakket jeg om meningen med livet, og ble deprimert av å skrive et essay med samme tema. Eksistensielle spørsmål får meg til å tenke litt vel mye. Vil heller latterliggjøre enn å besvare.

Det virker kanskje som jeg er i elendig humør, men det er ikke tilfellet. Jeg er overraskende positiv til å være så sløv og tappet for energi (les: lat) i dag. Jeg har nemlig holdt et viktig løfte. Om litt kan jeg si at jeg har holdt to viktige løfter.

Det er en dag full av små seire. I dag er jeg urokkelig.

Mirakelmedisin

2011-02-01T22:53:00.000+01:00

I en hel uke har jeg nå vært mer eller mindre redusert. Det begynte med feber og sår hals. Nå er feberen heldigvis borte, men jeg svelger fortsatt pinnsvin, for å ikke snakke om at øynene mine spøy gulgrønn gugge i helga, og fremdeles er like røde og sløve som hos en cannabis-entusiast. Øyebetennelse er noe dritt.

Heldigvis er jeg oppvokst i en kultur hvor homeopatiske legemidler (som fungerer, vel å merke) blir hyppig brukt. Dermed er jeg kjent med at kamillete virker legende på både sår hals og betente øyne. Det tar selvfølgelig tid før denne behandlingen viser resultater, og utålmodig som jeg er, lette jeg etter en mirakelmedisin; jeg ville unngå å måtte bokstavelig talt rive opp øynene på morgenen, for å så bruke nærmere ett kvarter foran speilet på å fjerne store mengder av det en venn av meg kaller "sovebjørner". Av erfaring vet jeg at i de fleste tilfeller, er øyebetennelse en bakteriell infeksjon (sjeldent virus, men det hender), og hva tar livet av bakterier? C2H5OH, bedre kjent som etanol, alkoholen mennesker bruker som rusmiddel.

Etter en heller hard bursdagsfeiring, hadde jeg en restflaske igjen med en skvett relativt sterke polvarer. Lur som jeg er, dyppet jeg en papirbit i det, og presset den mot mitt høyre øye.

ÅDUDÆVENHANSTEIKEISVARTEHELVETEFORSATAN!

Det svei faktisk litt mer i det venstre øyet, men du verden som det funket! Dagen etter kunne jeg åpne øynene uten problemer. Det samme gjaldt dagen etter der. Og i dag. Riktignok er jeg fortsatt rødsprengt og sløv i blikket, men det kommer nok av "restbetennelse" og det faktum at øynene mine er bakfull. Øynene mine har tømmermenn. Dette utsagnet med flis i andres øyne og tømmerstokk i eget dukker opp i tankene...

Konklusjonen er at sterk sprit leger øyebetennelse, men det svir som et vilt helvete.

Forresten; 007, jeg har ikke gitt deg opp ennå. Du er overraskende vanskelig å avsløre, og jeg takker ikke nei til en utfordring hvis løsning sannsynligvis ligger rett under min stolte østeuropeiske nese.

Søndag: tilstand, ikke tidsrom

2011-01-23T13:25:00.000+01:00

Det er søndag, 12:50 idet jeg skriver akkurat denne setningen. Dere vet hva dette betyr, sant? Våken og i stand til å skrive forståelige setninger på denne tiden av døgnet. På en søndag. En hendelse utenom det vanlige, dog den har blitt dokumentert altfor ofte på denne bloggen. Jeg trenger ikke forklare hvor dette fører...

Først må jeg si at 007 interesserer mine gamle stalkere mer enn meg; Mus og Blofeld (mest sistnevnte) har både plaget meg med tekstmeldinger og telefonsamtaler som berører vår kjære nykommer. Det er i hovedsak to grunner til hvorfor jeg nevner nettopp dette. Én er at jeg har hatt en del å tenke på i det siste. Den andre flyter over i den første, og her kan 007 hektes inn ved at jeg nevner gratulasjonen jeg fikk av ham/henne. Jeg har feiret nok et år blant levende ved å prøve å ta livet av meg selv ved å forårsake lever- og lungesvikt. Samvær med en fra Tennessee, en hjortejeger, en tyrker, for å ikke nevne en blek østeuropeer (tidligere medlem av Sovjetunionen) har ført til jeg endelig innrømmet noe for meg selv.

Jeg har en gigantisk eksistensiel krise.

Forestill deg et scenario hvor du har blitt oppfostret til å være hundre forbanna prosent overbevist om at den dagen du lærer deg å uttale ordet [мысль], kan du automatisk snakke alle verdens språk. Så kommer den dagen. Tunga di krølles nesten, men du klarer det, og du oppdager at dine språklige kunnskaper forblir de samme, utenom uttalen av dette ene ordet. Litt samme greia om en muslim skulle dø, for å så komme til himmelen og oppdage: "Hei, ser ut som jeg ikke får mine 72 jomfruer. De jævla kristne svina hadde rett!"

Jeg opplever det litt sånn for øyeblikket, men jeg vil helst la være å gå inn på hva det gjelder. Jeg føler meg som et tog, som går på siden av skinnene, graver opp alt på en ene siden, og venter å hoppe tilbake i sporet. Fremover går det nok, men du verden så ustødig, og ikke minst galt! De skinnene har jeg holdt meg på i evigheter, og nå skal et innadvendt øyeblikk med en Long Island Ice Tea i handa og en halv flaske Jack Daniel's i magen sette meg helt ut.

En av mine nåværende lærere kom en gang med et godt memorert gullkorn: "Det er best å ikke drikke på tomt hode". Hvorfor er jeg uenig?

Jeg velger å late som denne filosofiske bomben aldri traff meg. Om jeg må takle et eksistensielt problem samtidig med alle mine praktiske, kan jeg like greit finne meg en tvangstrøye og leie inn noen som kan passe på å få den på meg når jeg kommer til å trenge den. Ikke "hvis". "Når". Ikke "da" heller (spesielt rettet til Blofeld, som tror dårlig grammatikk er morsomt, noe som ikke er tilfelle).

Klokken er nå 13:24, fortsatt søndag. Noen andre som syns verden er litt for mye å takle?

No, Bond. I expect you to die!

2011-01-17T06:01:00.000+01:00

Markus Persson, bedre kjent som Notch, er mannen bak spillfenomenet Minecraft, som i 2010 ble kåret til årets spill av en rekke magasiner og internettsider. Et spill uten noe klart mål - man graver gruver, bygger bygninger, og dreper monstre. Minecraft er sannsynligvis Perssons hjertebarn. Et slikt forhold har jeg utviklet til denne bloggen, selv om den ikke er like stor som Minecraft.

Ved hjelp av mitt hjertebarn har jeg hittil fått to nye symbioseforhold. Jeg velger å kalle det symbioseforhold fordi jeg syns ordet "venn" er så banalt og klisjéfylt. Ja, jeg har fortsatt et dårlig forhold til klisjéer. Den første symbiosen kjenner dere lesere sannsynligvis til, ettersom det startet med anonym kommentering under pseudonymet "Mus". Det andre utviklet jeg i løpet av siste tredjedel av 2010. Dette mennesket, som jeg har hatt et relativt intimt forhold til, og nå ser på som en god (sukk) venn, har bedt meg om å kalle henne Blofeld. Grunnen til dette pseudonymet er også hovedtemaet i dette innlegget - min nye anonyme kommentator, 007.

Blofeld identifiserer seg som min forfølger/stalker, fordi hun har brukt forstyrrende mye tid på å undersøke detaljer rundt mitt liv. Pseudonymet kommer av identitetskrisen hun opplever ved at en ukjent person stjeler hennes selvutnevnte plass som halvgal fanatiker. Blofeld er jo James Bonds erkefiende, ifølge WikiPedia.

Dette bringer meg også til mitt store spørsmål og nylig opparbeidede besettelse: hvem i helvete er du, 007?

Du har utvilsomt begynt å lese arkivet mitt kronologisk, ettersom kommentarene dine kan finnes så langt tilbake som mitt andre innlegg, og du vet tydeligvis hvem jeg er personlig, siden du skal ha møtt meg på "den dærre samiske strandfæsten, nede ved elva", som du så fint formulerte det. Du finner skrivefeil i mitt arbeid, og utfordrer meg dermed til å resonnere meg frem til hvem du er, for kun de som kjenner meg nogelunde personlig vet hva for en grammatikknazi jeg er.

Det faktum at jeg ikke vet hvem du er, irriterer meg.

Gratulerer, du har min oppmerksomhet, ditt oppmerksomhetssyke vrak.

Dilemma twenty-eleven

2011-01-05T19:40:00.005+01:00

Til alle venner og bekjente som måtte irritere seg over at jeg ikke hilser på dem ute på gata: jeg er ikke overlegen, og prøver ikke å ignorere dere. Jeg har for svake briller, og ser dermed ikke hvem jeg går i møte med. For å unngå kleine situasjoner, velger jeg å ikke hilse. Dette forandres forhåpentligvis når jeg får ny briller om et par uker.

Så. 2011. Totusenogelleve/tjue-elleve. Det frister å ytre klisjeen "nytt år - nye muligheter". Jeg ser ikke helt dette med muligheter. Nye utfordringer? Ja, men ikke av den typen du stolt skal overvinne. Nei, jeg snakker om de stygge problemene som holder en våken døgnet rundt og tapper en for energi. Kall meg en pessimist, men det er slik det er. Det virker som jeg har gått inn i det nye året med mørke fremtidsutsikter. Det er feil. Jeg har slått meg til ro med jævelskapen verden sender min vei. Livet er jævlig, og jeg gidder ikke benekte fakta. Syns det er helt greit. Lizzm.

Årets første problem er et moralsk dilemma som tvinger meg til å velge mellom retten til søken på egen lykke, og respekten for et medmenneske. Hvor stor rett har man til å påvirke andres liv negativt for egen vinning? Irene overlevde potethungeren ved å holde maten sin for seg selv, og i verste fall ete hverandre. Riktignok var det en litt annen situasjon enn den jeg befinner meg i, men dere skjønner poenget? Spis, eller bli spist? Har ikke samfunnet utviklet seg såpass at vi har forstått hvor viktig altruismen er for artens overlevelse? Heldigvis driter jeg i altruismen. Uheldigvis driter jeg ikke i mine nærmeste. Er det dette man kaller en interessekonflikt? Intern interessekonflikt?

Til helvete med filosoferingen. Jeg lar ingefæren bestemme.

Feilstilte sosiale antenner

2010-12-05T19:22:00.000+01:00

Noen kommentarer forvirrer meg. Skal jeg liksom forstå hvem PP er? Peter Pan? Noe bullshit om Neverland? I det minste er det godt å vite at det jeg skriver blir lest. Det er jo derfor man blogger, for å bli hørt, som den oppmerksomhetshora man er. Ingen kan nekte på det uten å lyve.

I det siste har denne bloggen tatt en heller personlig vending - noe jeg egentlig prøvde å unngå. Jeg tenker å fortsette på samme måte; unngå navn og avslørende detaljer, men skal være hakket mindre anonym samtidig.

I dag har jeg blitt kritisert for å mangle empati. Kritikken var formulert på en betydelig mindre komplisert måte, riktignok. Det har seg slik at min sans for humor er heller krass; jeg kommer stadig vekk med sarkastiske bemerkninger til de fleste rundt meg. For eksempel, kan jeg finne på å rope ut "OCD-freak!" til en som insisterer på å sette seg ved samme pult hver eneste time. I mine øyne har dette alltid vært harmløst. Jeg har tenkt at jeg, ved å gjøre narr av andre som om jeg så på meg selv som et høyerestående vesen, latterliggjorde meg selv, satte meg i rollen som den snørrhovne, arrogante drittsekken. Ironien i dette var åpenlys for meg (hipster much?)

Tydeligvis tok jeg feil. Denne humoren krever at folk setter av litt mer tid til å tenke gjennom mine ord og handlinger - noe jeg ikke kan forvente. Jeg er da ikke av større betydning enn andre forbiflytende dagligdagse ansikter. Derfor er denne kritikken rettferdiggjort. Jeg har spilt drittsekkrollen litt for godt, uten å tenke gjennom hvordan andre oppfattet den. Skulle du sett! Er ikke det selve definisjonen på mangel på empati?

Jeg har lyst å stille meg selv spørsmålet om jeg er sosialt tilbakestående.

Denne sarkasmen vil nå bli rettet mot de som ikke føler seg støtt av den, men det skjer først etter at jeg har kartlagt hvor mange jeg kan utøve den på med god samvittighet. Inntil videre vil jeg derfor lagre den der sola aldri skinner, som jeg så fint forklarte på Facebook.

Empati... Hvem skulle tro at haltinga jeg nå opplever får frem slik en god kvalitet?

Pisspreik. Hva man ikke forteller seg selv for å føle seg bedre...

Økonomi, oppkast, dop, og andre ting jeg prøver å distrahere meg med

2010-12-04T10:17:00.000+01:00

Jeg har lyst å fortelle om de tre marerittene jeg hittil har opplevd, de to julebordene jeg har vært på i år, kompetanseprøvene i norskfaget, det fantastiske programmet Spotify, kreasjonen til Markus Persson, håret mitt, min relativt nye relasjon, håret til personen som inngår i min relativt nye relasjon... Kort sagt: mange temaer å velge mellom.

Det skjer for mye på for kort tid.

De siste to ukene har jeg ikke rørt etanol, og de siste par dagene har jeg holdt meg unna nikotin. Dette har vært en nødvendighet, ettersom jeg kun har 356kr. på kontoen. Disse pengene skal gå til telefonregningen, som er på 354kr denne måneden, og betales automatisk 8. desember. Inntektene som ruller inn på kontoen 10. og 15. desember er budsjettert og øremerket. Økonomien ser ut til å stabilisere seg med en liten prosentandel hver måned. Kanskje går jeg med overskudd en gang i 2011?

I mellomtiden lever jeg på nødproviant. "Best før" betyr faktisk ikke det samme som "siste forbruksdag", hvilket vil si at visse matvarer fortsatt er spiselige etter den påstemplede datoen. Problemet er at om man ikke merker at de smaker litt "funky", kan man ende opp med å vrenge innvollene sine og brøle ufrivillig i porselensskåla. Tips: når Norvegia-osten får samme konsistens som Philadelphia smøreost, ikke spis den.

Det skjer fortsatt for mye på for kort tid. Jeg prøver å late som ingenting for å takle det.

Leser for tiden Frykt og avsky i Las Vegas. Spesiell bok, veldig stressende. Handler om en journalist og hans opphold i Las Vegas-området mens han leter etter den amerikanske drømmen i en uavbrutt rus på det de fleste av oss vil karakterisere som "sterkere stoffer". (Her klarer jeg å bortforklare den kontroversielle delen av tittelen på innlegget. Woo!) Det gir noen veldig spesielle beskrivelser. For de som ikke vet det, er det her sitatet "We can't stop here! This is bat country!" kommer fra. Avenged Sevenfold har hentet inspirasjon fra denne boken. Gjett til hvilken sang.

Det nytter lite å late som ingenting når man har to særemner ulmende i bakhodet, samtidig som man er nødt til å tenke på hovedinstrumentprøve, en karakter ingen vet noe som helst om, og ikke minst veddemålet man har med en kompis som vil ende med at jeg får 2*X slag i trynet om jeg ikke klarer å ta meg sammen før det er for sent.

Men hvor i helvete begynner man?!

Jeg blir handlingslammet av dette presset. I hjembygda mi slo jeg rekord da jeg gikk ut av tiende klasse. Ingen hadde fått så gode karakterer før meg. Og hva skjer nå? Jeg halter, drar beina gjennom mitt siste år på videregående mens jeg håper på å BESTÅ. En IQ som kun er ni poeng under det som blir sett på som "genialt", og jeg bruker den på hva? Jeg vet ikke helt betydningen av uttrykket "støv på hjernen", men for meg gir det mening akkurat nå. Jeg vet jeg kan, og det lammer meg bare mer. Jeg vet jeg kan, så derfor burde jeg få til. Men hvor i helvete begynner jeg?

Jeg later som om jeg ikke er stresset, som om alt går som det skal, som om jeg får til. Jeg lyver, og jeg tror på det selv. Går bort ifra en av mine viktigste prinsipper: å aldri se bort ifra sannheten.

Jeg er skuffet over meg selv, og vil helst bare gi opp.

Synd det ikke er et alternativ.

Faen.

På tide å jobbe...

Drittfaenskaphelvete!

2010-11-23T17:42:00.000+01:00

I dag er en slik dag jeg vil si jeg føler jordas tyngdekraft har forflyttet seg fra planetens sentrum til min overkropp. En slik dag en av mine bloggerkollegaer vil publisere et innlegg med etiketten "skadeskutt". En slik dag når min største glede er å gjennomføre en fullverdig springskalle mot en betongvegg for å falle ut av tankestrømmen som driver meg ut av koffeinrusen og inn i sviende selvhat.

Dagens primæruttrykksform er profaniteter. Flere ting har blitt beskrevet som "drittfaenskaphelvete", deriblant diverse innleveringsoppgaver og musikalske verk. Jeg vil helst ikke høre utsagnet "vær glad for at du ennå går på skole, det er rene dagdriveriet i forhold til en fulltidsjobb", ettersom jeg ikke har lyst å ha et mord på samvittigheten. Alle som prøver å fortelle meg at det er lett å være skoleelev kan stikke hodet sitt i en løkke av ståltråd, lime hendene fast i hodet, for å så hoppe ned fra stolen de har stilt seg på, slik at det ser ut som de har revet av seg hodet. Jeg hjelper til med glede.

Når nettleseren min i tillegg kræsjer, får jeg lyst til å slenge dette skrapverket av en PC i veggen, banne høylydt, for å så pisse på vrakrestene før jeg finner frem fyrstikker og lightergass. Men jeg har en viss selvkontroll, til tross for mangelen på hvile og næring. Jeg klarer nemlig ikke å innta mat i denne tilstanden. Sulten som en ire under potethungersnøden er jeg, men blir kvalm av tanken på føde. Svimmel av søvnmangel, men uten mulighet til å til å sove - jeg har skolearbeid å gjøre, gitarsoloer å øve på. Samvittigheten ligger skjelvende og spyr blod mens dens endetarmsåpning brenner av en konstant strøm av burgunderfarget væske. Jeg svetter, jeg stinker, jeg pines. Livet mitt er en feit, stygg, ekkel, storkjefta bitch!

Men livet er i bunn og grunn min bitch.

Det rare med slike dager, er at jeg imot all fornuft blir verdens største optimist. Jeg finner glede i så små ting som at min tidligere nevnte bloggerkollega driter i engelskundervisningen, og at jeg blir forsøkt fornærmet på samme sarkastiske måte jeg vanligvis utøver på andre. For hvordan kan jeg bli oppriktig fornærmet når kommentarene jeg får er så treffende og morsomme på min bekostning at de fungerer som god underholdning? Det er selvfølgelig på kanten til psykisk masochisme, men til helvete med det. Jeg sporet litt av nå, beklager - unnskylder meg med nedsatt hjernekapasitet. Saken er at jeg vet denne forferdelige dagen tar slutt så snart jeg tar kvelden. Dette selvhatet er forbigående.

Til slutt: takk, kjære bloggerkollega, for å ha hatt et fantastisk godt (og litt smittende) humør, og din vilje til å høre på en brøkdel av bullshiten som koker i hodet mitt for øyeblikket. Må si du har gjort dagen min litt lettere, til tross for at du "pissa" på meg.

Poesislam. Islampose.

2010-11-14T10:55:00.000+01:00

Anagrammet er et morsomt konsept å leke med. For eksempel kan "Mother-in-law" bli "Hitler-Woman".

Men se, allerede før jeg har begynt på dagens tema, har jeg prestert å spore av! Poesislam!

På torsdag fikk jeg altså en aldri så liten innføring i slampoesikunsten - en slags blanding mellom rap-battle, stand-up og, naturlig nok, deklamering av dikt. Reglene er enkle: teksten skal framføres i løpet av maksimum tre minutter, og ingen bruk av rekvisitter og/eller instrumenter er tillat. Selvfølgelig må det være selvskrevet. Vanligvis blir det framført i konkurransesammenheng. Om du fortsatt er i tvil, sjekk om DuRør har noe som kan fungere som et godt eksempel på slampoesi.

Det skal visstnok være lettere å skrive om noe man brenner for, for eksempel ønsket om å fly, eller hatet rettet mot ting som lukter stygt. Det sistnevnte var forresten den beste teksten som ble framført den dagen - jeg lo så jeg holdt på å falle av bordet jeg satt på. Selv skrev jeg om fugler:

Har du noen gang gått forbi en søppeldunk
Som fungerer som et spisested for kråker?
Omgitt av en tåke av råtten stank, en jeg ikke enser
For det er sånn byen lukter, og det er langt ifra min klage
Nei, det som plager meg er flukten
Det ensomme fjærkreet stikker idet jeg går forbi
Ignorant om dets eksistens
Frem til jeg blir utilfreds av å bli sett på som en fare
For faen! Jeg går da ikke til angrep!
Og likevel flyr den, som om jeg var rovdyret,
En hund som jager biler
Den piler vekk, og tenker:
"Haha! Du får ikke meg!"
Fuck you! Så det ut som jeg prøvde?
Men det var faktisk sånn at jeg øvde
Som tiåring, ved fjorårets julenek
Der fugleloppebefengte krek hadde samlingsplass
Jeg oppdaget: granmesen er dum som et brød
Med hjerne på størrelse med et frø, er det forståelig
En kan snike seg farlig nært
Og jeg har også lært at brå bevegelser utløser instinktet
Ulogisk: de blir ikke skeptisk
Når en ninja på ti år stirrer intenst
Og beveger seg som en katt uten spenst
Men de gangene jeg løp forbi
Drassende på en rattkjelke med knekt styreski
Da tenkte de "Haha! Du får ikke meg!"
Fuck you! Så det ut som jeg prøvde?
Du gjorde nettopp noe du ikke behøvde
Og jeg tenker i dag, når jeg går forbi kråka som stikk':
Din jævla fuglepikk! Jeg bryr meg ikke!
Fy faen fugler er dumme...

Selvfølgelig mister det litt mening når dette ikke blir fremført muntlig. Ikke en av mine beste tekster, men den fungerte der og da. Jeg er fornøyd, med tanke på at dette ble skrevet i løpet av 1-2 timer.

Min bruk av dødtid etter en prøve:

2010-11-03T09:46:00.000+01:00

Da er prøven i MIP (musikkhistorie, for dere uvitende sjeler) unnagjort, og jeg bruker den resterende tiden av timen til å blogge litt, ettersom jeg likevel ikke får forlate klasserommet. På denne måten kan jeg komme tilbake inn i en god bloggerytme. Og når en snakker om rytmer...

Døgnrytmen min har begynt å falle på plass igjen, etter to-tre uker med sporadisk søvn og en og annen våkenatt. Det var det jeg hadde å si om den saken...

Det ble ingen "ordentlig" Halloweenfeiring på meg. Ingen utkledning - kun besøk av en gal fan/stalker, Et Førjulsmareritt, kandiserte epler (ja, jeg sjekket det opp; det heter "kandiserte", ikke "karamelliserte"), halvstiv gele, og en time til overs. Du verden så forvirret man kan bli av å stille klokka tilbake. Charlie Chaplin ble liggende på den "proverbiale" hylla. På grunn av at utkledningen ble sløyfet, har jeg tenkt å stille opp i kostyme til premieren på den nye Harry Potter-filmen. Er man nerd innerst inne, så er det ingen vits i å benekte det. Den som gjetter hvem jeg skal kle meg ut som vinner et internett eller to.

Jeg tok forresten en test på start.no for et par minutter siden. Fant ut at jeg er meg selv.

Det Fylte Kjøleskab - Skønnhedens Forbannelse

2010-10-19T23:17:00.000+02:00

Oisann. Over en måned? Virkelig? Det kan dere da ikke mene..? Jo, jeg ser det nå. Du verden som tiden har flydd...

Jeg er og blir en latsabb.

Anyway, etter en måned må jeg vel ha mye å fortelle? Jo, kanskje. En aldri så liten tur til hjembygda, sinte facebookmeldinger fra en annen verdensdel, studentens forhold til kjøleskapet, de talløse moralske dilemmaene, min arroganses milepæler, en aldri så liten identitetskrise, musikken, lyrikken... Hvor skal jeg begynne?

Problemet er jo at dette er internett, og her er jeg anonym. I det virkelige liv er jeg heller ikke så altfor åpen om privatlivet. Dermed kan jeg ikke snakke om moralske dilemmaer, identitetskriser, eller sinte facebookmeldinger. Da har jeg suksessfullt eliminert tre alternativer. Ved å snakke om turen til hjembygda, vil jeg måtte si noe om kjøleskapet og musikken. Lyrikken også, for den saks skyld. Arrogansen er irrelevant. Tror jeg har bestemt meg! Tittelen avslørte jo egentlig det... Nevertheless...

For et par uker siden hadde jeg høstferie - en uke fri fra skolen jeg benyttet til å ta meg en etterlengtet tur hjem til bygda som går under tilnavnet Mørkloftet. Veldig avslappende å ikke måtte gjøre så mye (lite?) som jeg vanligvis gjør her jeg bor for meg selv. Likevel oppdaget jeg et gigantisk problem ved det å være hjemme hos familien: kjøleskapet. Jeg er vant til et kjøleskap på størrelse med... Tja, dere vet hvor store hybelkjøleskap pleier å være. Dette begrenser også innholdet i kjøleskapet, og det blir dermed ikke så vanskelig å for eksempel velge seg pålegg til brødskiva. Du har jo ikke plass til mer enn middagsmaten for i morgen, restene fra i dag, en pakke juice, en pakke margarin, salami, ost, og muligens et glass syltetøy. Hva faen gjør man så når man har tre posteier, tre pølsesorter, tre skinker, tre sorter syltetøy, et utall smøreoster, og enda mer pålegg stående i et annet skap å velge mellom? Som om ikke det var nok, har man også 3-4 sorter brød, tre forskjellige pakker juice, flere typer melk, te, kaffe... Å spise kvelds hjemme er et lite helvete for en som har store problemer med å bestemme seg. Det må da også sies at synet av et fylt kjøleskap er noe av det vakreste jeg vet om.

De gangene jeg ikke skulle lage meg et enkelt brødmåltid i frustrasjon over valgets kvaler, øvde jeg gitar. I mangfoldige timer. Jeg har ikke øvd så intenst og regelmessig på årevis. Jo, jeg er stolt. Med det ble det også til at jeg jobbet med en del egne komposisjoner, både musikalsk og lyrisk. Begynte sakte men sikkert på en julesang. Har lagt den fra meg nå for å hvile tankene (lenge) i håp om å få et bedre resultat. Så selv om jeg ikke blogger, er kreativiteten i gang.

Forresten - jeg har valgt meg kostyme: Charlie Chaplin!

I'm such a girl.

2010-09-15T01:30:00.000+02:00

I min fantastiske person finnes det en karakterbrist som plager meg, nemlig mine manglende sosiale antenner i helt spesifike situasjoner. Folkens, dette innlegget blir en veldig intim innrømmelse.

Jeg mangler nemlig evnen til å konversere avslappet med et kvinnemenneske som faller innenfor mitt interesseområde. Jepp. Slik er det altså. Lite praktisk, når et slikt forhold står relativt høyt på min prioriteringsliste. Jeg unnskylder denne prioriteringen med å forklare at det er så mye av meg at to mennesker ville takle det bedre.

Mange av mine nærmeste er nå inne i stabile forhold, og dette har en innvirkning på en mer eller mindre feminin side av meg som kan sammenlignes med et slags morsinstinkt. Litt som når mange av venninnene til en kvinne får barn, og den nevnte kvinnen kjenner sin biologiske klokke tikke. Yes. I'm such a girl.

Dette problemet kan henge sammen med at jeg er utrolig dårlig på småprat - en form for kommunikasjon som visstnok er veldig viktig for den psykososiale utviklingen. Altså er ting slik jeg fryktet. Jeg er sosialt tilbakestående. "Retardert". På dette området, vel å merke.

Utrolig teit av meg å da få det til å se ut som jeg "melder meg på markedet" gjennom en blogg jeg prøver å holde anonym (noe jeg antageligvis har feilet helt miserabelt). Men sånn er det altså. Vi har alle våre behov.

Jeg trenger forresten fortsatt hjelp til kostyme. Kleopatra og Lenin er gode forslag, hadde jeg ikke vært født med en penis, eller hatt litt mer hår i ansiktet og mindre på hodet. Vær litt mer realistisk, folkens.

Rød propaganda, dog ikke kommunistisk.

2010-09-12T20:46:00.000+02:00

Norge har en tradisjon jeg har brukt veldig lang tid på å forstå. Hvorfor skal avgangselever på videregående kle seg i fargekodede klær, blåse i fløyter, dele ut liksomvisittkort, og føre krig mot levra si i 17 dager? Dette fikk jeg da endelig forklart i mai - det er propaganda. De små som mottar disse visittkortene ser på de fargekodede som guder som personifiserer kulhet. Det å ha oppnådd privilegiet å kunne gjøre disse tingene blir et livsmål for de små, og dermed er det forhåpentligvis flere som fullfører skolen. Nettopp - russetiden er skolepropaganda.

Dagens tema er altså russen. Det er åpenbart for de som ennå ikke har fått det med seg, at skoleåret 2010-2011 er mitt avgangsår fra videregående. Ja, jeg er russ, og mer enn bare den vanlige russen du møter på gata i Nordlysbyen mai '11 - jeg er årets russelege! Iført røde bukser og hvit frakk skal jeg dele ut plaster og kondomer, og besvare alle spørsmål angående seksuell helse og alkoholforbruk.

Med dette sier jeg også at jeg har sneket meg inn i årets styre. Litt stolt av det, det må jeg si. Bortsett fra den hvite frakken, har jeg også tatt på meg det tunge ansvaret å lese korrektur på russemagasinet. Noen må gjøre det, med mindre man vil vinke farvel til alt som heter språklig standard. Min generasjon er dessverre ikke særlig grammatisk kyndig.

Men tilbake til styret: Den største fordelen og ulempen med årets russestyre i Nordlysbyen, er at det i hovedsak består av kontrollfreaks. En organisatan eller to kan jeg leve med - de får ting gjort, men disse menneskene som bestemmer seg for at de (og gjerne deres beste venn) er de eneste to som skal ha noe med terrorplanlegging å gjøre, blir ikke noe annet enn et irritasjonsmoment for meg. Det blir direkte barnslig. Hvor er demokratiet?

Til slutt ber jeg mine neglisjerte lesere om litt hjelp:
Det er meget sannsynlig at første russekro kommer til å ha Halloween-tema, noe som tvinger meg til å kle meg ut. I år tenker jeg å ikke kjøre min vanlige Joker-imitasjon, men heller prøve noe nytt. Det jeg bere dere om, er kostymeforslag.

I'm a loser, baby.

2010-08-29T17:20:00.000+02:00

Først: I lose.
Til dere som måtte tenke at jeg finner på mye rart og sier merkverdige ting: 95% av alt jeg gjør, gjør jeg i selvironiens navn!

Det som fulgte med da jeg utarbeidet selvinnsikt, var desperasjonen over å være klar over hver eneste personlige feil til enhver tid. Da jeg også innså hvordan jeg kunne utnytte dette til min fordel (ettersom ingen er perfekt - vi er alle mennesker. Bortsett fra Knut Nærum, Tim Minchin, og et par andre utvalgte. De er guder), ble dette en av mine sterkeste karaktertrekk. Du verden så mye man kommer unna med når man gjør narr av sine egne feil!

Jeg tror ikke jeg har mer å si i dag. Med Beck, min nye favorittartist, på øret, sløver jeg. Søndagen er nok en gang handlingsløs. Kan ha noe med at jeg jobbet frem til seks på morgenen. Føler meg litt kreativ. Kanskje litt produktiv også. Får se hva som vinner, latskapen eller kreativiteten.

Mitch Hedberg:

"I think of something that's funny, then I go get a pen, and I write it down. Or, if the pen's too far away, I hav to convince myself that what I thought of ain't funny".

Et melankolsk comeback.

2010-08-25T03:53:00.000+02:00

Jeg har vært for stresset, opptatt, sliten, åndsfraværende og lat til å blogge i løpet av den siste måneden, og jeg skammer meg. Mitt lille håp om å bygge opp en aldri så liten hærskare av lesere forsvinner når jeg holder på slikt. Dette blir dermed et oppsummeringsinnlegg.

I sommer har jeg altså jobbet. Esso er en relativt grei arbeidsplass, så lenge man ikke har de verste skiftene. Nattskift i ukedagene er helt greit - folk har god nok tid til å slå av en prat, være hyggelig. Lønna er ikke ille, og sjefen min er en respektabel pantzerfrau. Sommerens høydepunkter på jobb har vært da jeg fikk hundre kroner i tips, og da en synlig beruset mann ville kjøpe en "grøllpilse".

Jeg har ført en nomadetilværelse i Nordlysbyen de siste par ukene. Etter å ha flyttet ut av den såkalte studentbyen jeg bodde på i store deler av det forbipasserte skoleåret, har jeg holdt til i et studio, et internat, og et hotell. Nå har jeg slått meg ned (permanent) i et moderne hus hvor jeg leier et fint lite rom og har et kjøkken med induksjonsovn. Jeg aner ikke hva en induksjonsovn er.

Bandet mitt har hatt sin andre konsert, og har spilt inn profesjonelt for første gang. Morsomt å jobbe med en stor svenske og et par briter i studio. Offbeat-synth med orgellyd på bridge-deler karakteriseres som "gay" av enkelte briter. Godt forståelig.

Den siste uka med hotelliv, musikalske briter (og andre tilreisende) overalt, har vært ganske alkoholisert da. Og overraskende nok, var 75% av festlighetene gratis. Jeg fikk smake litt på festivalsommeren i år også.

Så, etter en begivenhetsrik sommer som dette, burde jeg være fornøyd. Men nei. Jeg har noe som kan minne om høst-blues. Det kan selvfølgelig skyldes noe så enkelt som at jeg er redusert etter promille over lang tid, men jeg tviler. Jeg vil legge skylda på at en av mine nærmeste... Nei, min aller nærmeste ikke lenger er en innbygger av denne byen. At dette skulle gå innpå meg på den måten, trodde jeg aldri. Kanskje er det en SMS jeg sendte i beruset tilstand (som forøvrig står øverst på min liste over flauser) som ødelegger humøret mitt.

Det kan også være andre, banale grunner jeg ikke vil snakke for høyt om, som forresten også har fått presset litt kreativitet ut av meg:

Indeterminate

A paragraph forgotten
A chapter way too small
The words made such an impact, though
A setup for a fall

I lie here in my stupor
And ponder my mistake
It brands me as a loser
After a thirty minute’s break

I just cannot escape it
The stupid little acts
Forever burned into my mind
The memory attracts

The fear is always present
Although the source is gone
How can I say I’ve ended
Something that’s not begun?

For now, I’ll be in misery
For I am but a man
When I forget, one thing will stay:
I’ll always be your fan

Den det gjelder vil forstå det.

Nattskifthelvete!

2010-07-25T09:21:00.000+02:00

Jeg har nå jobbet litt over to uker på den døgnåpne Esso-stasjonen. Veldig greit å ha noe å gjøre, veldig greit å tjene penger, veldig greit å... Nei, jeg har ikke en tredje ting som jeg syns er "veldig greit".

For rundt 120 kroner timen jobber jeg ræva av meg. Løper frem og tilbake, høy på koffein, mens jeg må ekspedere kunder, lage hamburgere, servere en pølse, hente mer salat på kjøla, og åpne bensinpumpe nr. 4, for å så løpe ut og si til turisten som skal fylle drivstoff at han/hun er nødt til å komme inn for å betale. Jeg HATER helgenattskift (dog, det finnes en fordel - 160 kroner timen). Selvfølgelig kommer en hval av en kjerring og klager på at burgeren hun bestilte (som hun hadde klart seg utmerket uten, med tanke figuren hennes) ennå ikke er ferdig. Selvfølgelig overser hun de fem andre som bestilte før henne.

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å bite tennene sammen og beklage at det tok lang tid. Jeg er altfor samvittighetsfull til å for eksempel spytte i mat til kunder jeg ikke liker. Det er rett og slett noe jeg aldri kan finne på. Men folkens, ikke alle tenker det samme som meg; derfor lever jeg under denne gyldne regelen:

Ikke kødd med de som lager maten din!

(En av mange uskrevne regler jeg følger underbevisst). Vær så snill, mine fremtidige kunder: husk på at de som står på andre siden av disken også er mennesker.

Høydepunktene er når en og annen beruset tulling kommer inn for å kjøpe seg en "grøllpilse".

So yeah. Jeg har vært utslitt i det siste på grunn av jobben. Gjør ikke stort annet enn å spise og sove (og litt Pokemon) når jeg er hjemme. Det er et tiltak å blogge, derfor oppdaterer jeg ikke så ofte. Neste innlegg kommer mest sannsynlig til å være en overlevelsesguide til et av disse djevelske helgenattskiftene.
Peace out!

Under opplæring.

2010-07-08T16:40:00.000+02:00

I dag sto jeg opp 05:00 for å dusje, spise, og gjøre meg mentalt klar til dagens store prøvelse. Klokka 07:00 måtte jeg nemlig møte opp på min nye arbeidsplass. Bra jeg sto opp så tidlig, siden arbeidsplassen ligger et godt stykke unna (halvtime til fots).

Etter et kvarters dødtid, fikk jeg utdelt en T-skjorte, og denne lille saken:

Nei, jeg jobber ikke i en dyrehage; det finnes ikke slikt her oppe i det kalde nord. Jeg har blitt en smilende og hyggelig slave på en av landets bensinstasjonkjeder: Esso. Frem til i dag har jeg tenkt på bensinstasjoner som kun kiosker. At en fyller bensin på slike steder var et faktum jeg hadde oversett fullstendig. Denne oppfatningen ble brått endret da jeg i dag bak kassa gjorde den oppdagelsen at over to tredjedeler av de som handler på en bensinstasjon (ihvertfall mellom 07:00 og 12:00) fyller drivstoff på kjøretøyet sitt. Som kronisk fotgjenger finner jeg dette interessant.

Jeg fant også ut at nettopp denne bensinstasjonen kan muligens være den mest produktive i mitt fylke. For eksempel selges det rundt 100 hamburgere her i døgnet (denne stasjonen er døgnåpen). Rekorden (som ble satt 27. desember i fjor) er 275. Det høres jo helt absurd ut! De som jobbet da må ha blitt drittlei av å tilberede denne populære veimaten. Håper ikke det noen gang blir så stor etterspørsel på et av mine skift. Jeg som ikke engang klarer å få softisen til å stå rett i kjeksen...

So yeah. Jeg er ikke lenger arbeidsledig. Livet har fått litt mer mening. Eller noe sånt. Håper bare på å møte færre temperamentsfulle italienske turister uten engelskkunnskaper.

Jøder og sånt...

2010-07-03T16:02:00.000+02:00

Her kommer nok et utdrag:

[...] Hvordan kan en unngå å vite om Bonnie & Clyde? Hvordan kan man være så lite oppmerksom at man tror Kim Jong Il heter Kim Jong Lee? Jeg hater det faktum at det jeg anser som allmennkunnskap ikke nødvendigvis er noe en gjennomsnittlig (og hatbart kjedelig) person vet. Ignoranse kan til en viss grad rettferdiggjøres da. Ikke alle har min evne til å ta inn og prosessere informasjon. Det kan ikke rettferdiggjøres om en ignorant idiot prøver å fremstille seg selv som intelligent. Skriv gjerne en eksamensoppgave som du får toppkarakter på, men kom faen ikke til meg og si at du er ”smart” om du til tross for den pene karakteren din ikke klarer å forstå at det norske språket har utviklet seg på en slik måte at ordet ”episk” ikke lenger kun betyr ”fortellende”, men også ”ufattelig kult”. Samme utvikling skjedde for øvrig i det engelske språket, da ”epic” ble slangtermen for det som var overveldende storslagent, og det er der denne betydningen kommer fra. Takk internett for det. [...]

Dette avsnittet kommer fra et kapittel som sporer litt av fra handlingen i prosjektet (med arbeidstittelen "Klisjé". Vi liker arbeidstitler), og er begynnelsen på en serie monologer som skal gi et bredere bilde av hovedkarakterens personlighet. Selv liker jeg dette avsnittet (spesielt den uthevede delen) fordi dette er selve essensen av den arrogante drittsekken jeg prøver å fremstille.

Konstruktiv kritikk, folkens! Finn bedre formuleringer, luk ut unødvendig informasjon, fortell meg hva som er galt. Men fortell meg også hvorfor. Kommentarer som "det var bra" eller "jeg likte det" gir meg ingenting.

And now something completely different!

Jeg deler bad med en jøde. Nei, jeg bruker ikke en antisemittisk fornærmelse på en person jeg ikke liker. Det er faktisk en jøde, av hebraisk slekt, osv. Jeg er ingen rasist. Han er en vaskeekte jøde! Dette fant jeg ut da jeg så ham lage mat iført et kjortellignende plagg og en kippah (jødisk hodeplagg, ofte kalt "kalott"). For meg er det litt eksotisk å faktisk møte noen av et folkeslag man har hørt så mye om. Litt som da Pajalas innbyggere så sin første neger i Populærmusikk fra Vittula. På grunn av hatet dette folkeslaget har opplevd opp gjennom tidene, har jeg trått forsiktig rundt denne mannen, men har ikke alltid tenkt gjennom handlingene mine. (Dette er en av mine meningsløse anekdoter, for dere som kjenner til dem). For et par uker siden tok jeg meg selv i å gjøre noe som muligens har fornærmet denne jøden: Vi var tilfeldigvis på kjøkkenet samtidig for å lage middag. Jeg stekte kjøttdeig så fettet spratt, og han kokte ett eller annet. Var mer eller mindre i mine egne tanker. Så slo det meg: "Faen, jeg steker kjøttdeig av svinekjøtt, og fettet spruter til alle kanter". ICA hadde nemlig rabatt på svinekjøttdeig den uka - jeg var i lykkerus. Så takk for den, ICA. Nå tror sikkert den jævla jøden (with all due respect) at jeg har prøvd å forgifte ham eller noe. Jeg vet ikke engang om han spiste maten han laget den dagen...

Å skrive "den jævla jøden" får det til å krible i magen. Litt som å stjele godteri fra skåla når mor og far ikke er hjemme... I'm so edgy and cool!

Hitler kan ha vært inne på meningen med livet.

2010-06-22T10:28:00.000+02:00

Det universelle store spørsmålet: Hva er meningen med livet? Dette er noe til og med hverdagsfilosofer som Arne grubler på (dog han snublet før han kom frem til noe). Som mange andre før (og utvilsomt etter) meg, er jeg overbevist om at svaret jeg har funnet er det riktige. Originalt er det dessverre ikke, og jeg kan vel ikke si at jeg kom frem til det alene. De som har hjulpet meg på vei vet hvem de er, så jeg orker ikke skrive noen "Takk til:"-liste.

Meningen med livet er nemlig å forplante seg. Ikke sex i seg selv, men det å videreføre nettopp sine gener. Dette forklarer (men rettferdiggjør ikke) for eksempel rasisme. "Du skal ikke komme hit og forurense vår genpol med din svarte hudfarge". Kommer tilbake til det der senere. Dette er også forklaringen på hvorfor vi syns det er så rart når en skjønnhet gifter seg med et udyr, eller litt mer folkelig sagt - en stygging. Er man pen, tyder det på at man er frisk. Er man frisk, har man gode gener. Har man gode gener, blir man ansett av andre som en god kandidat til eventuell forplantning. Hvorfor skal en som er pen velge seg en mindre pen partner? Dette er ikke bare fornuftig, det er logisk, ettersom det kan bevises. Hvorfor tror dere mine siste tre "love interests" har hatt tilknytning til modellyrket?

Hitler var inne på noe her. "Hei, la oss lage en rase av sinnssykt pene folk og utrydde alle andre raser!" Joda, sikkert en god idé, om du ser bort ifra det faktum at det vi kaller mulatter faktisk blir ansett som penere og er friskere på grunn av sterkere resistans mot sykdommer. Litt som blandingshunder kanskje? De lever riktignok i gjennomsnitt kortere enn Hitlers pseudo-Übermensch, men come on. Om alle hadde levd til de var 60, ville vi sikkert blitt vant til det. Hent derfor Pedro fra Mexico og la ham gifte seg med Sølvi fra Gudbrandsdalen så de kan få sønnen Alexander (som Pedro bastant kaller "Alejandro"). La deretter Satoshi fra Japan gifte seg med den afrikanske stammekvinnen Uhm Fufu, og la dattera med navnet ingen kan uttale bli unnfanget. Alexander får da litt av et arbeid med å lære seg den kompliserte sammensetningen av japansk og et merkelig stammespråk, ettersom han møter denne jenta med det rare navnet på interrail, og bestemmer seg for å gifte seg med henne. Barnet de får blir det virkelige Übermensch! Derfor er rasisme ugunstig for den menneskelige utvikling, og "livsmålet" vårt.

Jeg føler jeg har sporet litt av her. Hvorfor er forplantning meningen med livet? La oss se på dyreriket (som vi er en del av, uansett hvor mye vi prøver å distansere oss fra det faktum). I en løveflokk er det de sterkeste som får lov å forplante seg, og her er styrke et tegn på sunnhet. Naturlig avling som fører til at arten kan overleve. Vet ikke hvor åpenbart det er for andre enn meg, men jeg føler at jeg ikke trenger å si mer om saken.

Et motargument mot påstanden min er at mennesket har blitt så tallrikt at arten overlever uansett. Det er nok stygginger til alle andre som er stygg, for å sette det på spissen. Derfor er det ikke lenger like viktig å videreføre nettopp sine gener. Men likevel er vi programmert sånn. Man kommer i en viss alder, og plutselig er det ikke så farlig å glemme pilla. Ikke så farlig å la kondomet ligge igjen i skuffen. Man VIL ha barn. Selvfølgelig kan man adoptere, men det man da gjør er å lure instinktene sine. Ingen kan motsi meg på det. Men ikke kall meg kynisk ennå! Jeg er sterkt positiv til å lure instinktene i dette tilfellet!

Om jeg husker riktig, er det nå 6,7 milliarder mennesker på jorden, og vi blir flere. Kan ikke akkurat si det er gunstig med et slikt "livsoppdrag" da. Hvor mye er et menneskeliv verdt i verden nå? La oss sammenligne: Du er en småbruksbonde, og har 4 kyr (pene nasjonalromantiske kyr). Naboen har en gigantisk gård, og har 100 kyr. Om en av dine kyr dør, mister du 25% av buskapen din. Om en av naboens kyr dør, mister han bare 1%. En fin liten allegori, er det ikke? Derfor er ikke et menneskeliv verdt en dritt i dag. Selvfølgelig ville det beste være om 90-95% av menneskeheten bare døde på flekken (tenk så stor pris folk hadde satt på akkurat DEG da), men siden det er en ganske tids- og arbeidskrevende prosess, kan vi heller begynne med adopsjon istedenfor utvidelse av landets vaginaer. Helst fra andre verdensdeler, så vi kan få ekte friske og fine Übermensch som ikke lever like lenge som oss andre skitne "rene" raser.

Darwin sier indirekte at mennesket er skapt for å forplante seg. Ergo - det er meningen med livet.

...

Noen mening er det vel strengt talt ikke; bare årsak og utfall, en lang kjedereaksjon. Tenk litt på den, du!

Det er et problem å ikke ha problemer.

2010-06-10T16:22:00.000+02:00

I dag er det nøyaktig ett år siden første innlegg i denne bloggen ble skrevet. Jeg må si jeg er litt stolt; hadde ikke trodd jeg var i stand til å faktisk holde et prosjekt gående så lenge. Ja, jeg har litt mange prosjekter som jeg "legger på hylla", som det så fint heter. Denne "ordspråklige" (Google Translate fant ikke noe bedre oversettelse for "proverbial") hylla begynner å bli ganske fullstappet med prosjekter nå, men denne bloggen har heldigvis ikke funnet veien dit, og jeg håper det fortsetter slik.

Jeg har nylig hatt eksamen i musikk i perspektiv (forkortet til MIP), som er et fancy navn på et fag som burde hete musikkhistorie. Jeg mener det gikk bra, selv om jeg ennå ikke vet hva karakteren ble. Det var det jeg hadde å si om den saken.

Skoleåret er uoffisielt omme. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal ta meg til den siste tiden. Har ikke noen store problemer eller uoverkommelige prosjekter, og det gjør meg rastløs. Jeg MÅ ha noe å slite med. Så spørsmålet er: hva faen gjør jeg nå? Noen forslag? Og da tenker jeg ikke på noe så enkelt som "øve gitar" eller lignende. Nei, jeg trenger et seriøst problem. Litt av en ting å be om...

Ingenting interessant å si i dag. Jeg er i godt humør da, uten å vite helt hvorfor. Peace out!

I'm the shi-shi, ooh oui-i, I'm the man a la mode.

2010-06-07T07:06:00.000+02:00

Først - dagens morsomhet!
Finn veien til Google Translate og skriv inn "aids" i tekstfeltet. Velg deretter "norsk" i rullemenyen "Oversett fra" og "jiddisk" i rullemenyen "Oversett til". Trykk "Oversett". Kopier den jiddiske teksten til tekstfeltet, og snu om på oversettelsesvalgene (slik at teksten oversettes fra jiddisk til norsk igjen). Trykk "Oversett", se resultatet, og le høyt.

Jeg nevnte en erkefiende sist. Ikke noe interessant tema, så derfor dropper jeg å snakke om det. Nei, jeg kan heller fortelle om moteshowet jeg var på natt til lørdag!

I tilknytning til premieren på Sex and the City 2 (som jeg ikke så) hadde noen arrangert et moteshow her i Nordlysbyen. Siden jeg kjenner en av de "heldige" som ble bedt om å stille som modell, bestemte jeg meg for å utvide mine horisonter, og dro derfor til sentrum på fredagskvelden for å se på. Pyntet meg, hadde jeg. I løpet av de første fem minuttene innså jeg at dette kom til å bli en prøvelse for maskuliniteten min. En ubehagelig, uvant situasjon. Det kunne jeg takle. Irriterer meg ikke over sånt.

Det at hele opplegget var gruelig dårlig organisert, derimot... Jeg rister allerede på hodet mens jeg skriver dette. Halvgjort var det! Trodde kanskje det skulle bli bedre da modellene kom og konferansieren holdt kjeft, men neida. Ikke kunne de bevege seg ordentlig, ikke var klærne noe interessant å se på, og sminke og hår var det visst gjort et dårlig arbeid med (dette fikk jeg vite av modellen jeg kjenner, som forøvrig var like irritert som meg). Jeg forlot lokalet med følelsen av at jeg ikke bare hadde sløst en hundrelapp, men også en halvtime av min ellers lite dyrebare tid. Du verden så dårlig! Til og med jeg, som verken har peiling på mote, Sex and the City, eller er organisert, kunne gjort hele greia bedre! Piss!

Godt å få det ut, selv om jeg har tatt denne monologen for flere av mine bekjente allerede.

Dere husker kanskje at jeg nevnte en gang i fordums tid at jeg prøver å skrive en bok. I dag sjekket jeg hvor mye tekst jeg egentlig har. I pocket-format har jeg 31 sider, som ligger mellom 1/10 og 1/6 av et potensielt ferdig produkt. Jeg har aldri kommet så langt med et prosjekt tidligere, så dette er meget motiverende! Om jeg tvinger meg selv til å skrive litt oftere, la oss si minst en halv A4-side hver dag, kommer dette til å gå unna ganske fort! Her er nok et utdrag. Husk på at dette er råtekst som mest sannsynlig blir korrekturlest senere i skriveprosessen:

[...] Selvfølgelig glemmer jeg at det første spranget vi synger unisont er en jævla tritonus. Jeg kommer med en ren kvint, og dirigenten, som for øvrig er universitetets mest parodierte karakter, glor olmt på meg. Justerer den så fort jeg bare kan, og faller ned til en kvart. Heldigvis har jeg fornuft nok til å ikke synge for full hals. Utover i kordelen av konserten bommer jeg på flere toner enn jeg ønsker, men driter i det. Merkelig nok, treffer jeg de aller vanskeligste, om man ser bort fra det første tritonusspranget. Lettere flau, stresser jeg med å komme meg så langt vekk som mulig etter å ha kommet ned fra scenen. Ikke faen om jeg skal være med å rydde nå som jeg er brisen. [...]

Jeg ser dere kommenterer mindre enn før. Hva skal dette bety? Jeg skriver jo for å nå ut til folk, ikke bare for min egen del. Hvordan skal jeg vite om folk leser dette tullet, om dere ikke sier ifra? Come on, people! I need some love/hate!

Og apropos prosjekter... (Hør på noe dramatisk musikk for best mulig virkning).

En unnskyldning.

2010-06-03T14:12:00.002+02:00

Etter å ha hatt en lang og dyp samtale, har jeg valgt å trekke tilbake det forrige innlegget mitt. Jeg innser nå at det brøt med mine egne regler, ettersom alle kunne gjette seg til hvem jeg refererte til. I tillegg var jeg ikke ute etter å henge ut noen. Om den dette angår leser dette, se gjerne på det som en offentlig beklagelse.

Dette får meg til å tenke. Hva om min sarkastiske humor og trang til å være småekkel med folk går inn på flere? Jeg vil jo ikke være en mobber. Jeg er ingen drittsekk, det er bare slik jeg er oppdratt. Jeg kaller faren min tjukk, og han bare ler av det. Slik er familien min. Det er fullstendig naturlig for meg, kanskje som en variant av "tough love".

Heldigvis har jeg funnet en måte jeg kan fortsette med spydighetene uten å komme i skade for å såre noen. Jeg har nemlig funnet meg en erkefiende! Kjerringa er så motbydelig at en ikke kan unngå å hate henne! Ok, kanskje trenger litt praksis før jeg virkelig kan si hva jeg mener om det jævla kvinnemennesket. Mulig det kommer en lang utredning om det på fredag, som jeg tror er i morgen etter vanlig tidsregning...

Verdens beste telefonselger.

2010-05-27T12:58:00.001+02:00

I dette innlegget offentliggjør jeg et navn.

Hvem liker telefonselgere? Jeg kan ikke lenger svare "ingen" på dette spørsmålet. Jeg har nemlig kommet over et helt fantastisk menneske innenfor dette yrket.

Andreas Barsnes er en telefonselger for NetComs nye abonnementtjeneste Ucan2, som lar alle abonenter ringe og sende meldinger gratis til hverandre. Månedsavgiften er svært lav, og ringe- og SMS-prisene er meget pene å se på. Ved tegning av abonnementet får man enten rabatt på en ny mobiltelefon, eller 1000kr. forhåndsbetalt ringetid. Månedsavgiften inngår også under denne forhåndsbetalte summen. For en som er så fattig som meg, er dette veldig gunstig.

Det var dagens reklame. Nå til dette fantastiske mennesket.

Andreas ble henvist til meg via mannen som også har fått meg til å vurdere å studere fotografi (men det er en helt annen historie). Jeg fikk beskjed om at jeg kom til å bli oppringt, og at jeg måtte si "Hei, Andreas!" idet jeg tok telefonen. Det gjorde jeg, uten å være klar over at det var en selger jeg hilste på. Samtalen ble saklig, men likevel "folkelig". Vi ble dus fra første stund, i den grad det er mulig i det norske språk (i land som Tyskland brukes høflighetsformen "de" adskillig mer enn i Norge). Mannen har et naturtalent for å selge via telefon, uten å bli slitsom. Vi har til og med blitt venner på Facebook!

Nå har jeg henvist ham videre til 15 av mine venner og bekjente. Glem ikke å si "Hei, Andreas!" om DU skulle bli oppringt. Du kommer til å merke hvor hyggelig mannen er!

You'll be my prisoner of war, I won't be desperate anymore.

2010-05-23T05:53:00.002+02:00

Innlegg nr. 50, og jeg nærmer meg bursdagen til denne bloggen. Ubetydelig, egentlig.

Som dere ser, sliter jeg med manglende døgnrytme, nok en gang. Klokken har nylig passert 5, og jeg kan ikke tenke meg å sove ennå. Så hva brukes da "the small hours" på?

Pokemon Platinum Version.

Trainer Card (Blue Rank)

ID number: 08535

Name: Eugene

Money: $60888

Pokedex: 383 seen, 286 obtained

Score: 11293

Time: 121:53

Adventure started: Apr. 17th, 2010

Hall of Fame debut: Apr. 25th, 2010, 22:19

Og når jeg ikke løper rundt og fanger rare dyr som bor inni en ball, jobber jeg med prosjektet. De sentrale karakterene begynner å ta form, og første "konflikt" begynner å komme til overflaten. Mulig jeg legger ut et utdrag når jeg føler det passer. (Dette er ikke en slik stund). Inspirasjonssprøyten jeg nevnte sist virker fortsatt som bare det, og det skinner gjennom de fleste handlingene mine. Byens gamle hoppbakke har blitt mitt nye "andre" hjem, hvor jeg koser meg med Terry Pratchett, kaffe, solfrokost, vegglitteratur, korketrekkere, billig vin, røyk, appelsinjuice, en mulig heks som kan skape seg om til en mus, og en eller annen multiorganisme som kan minne om sopp, men som også kan være en demon (succubus), om slike finnes. Stedet er hyggelig, ettersom trappa sier "unnskyld" fordi den er så skjev. Om jeg er umulig å finne eller nå på telefon, så er det der jeg er, utvilsomt.

I det siste har jeg tatt på meg rollen som korrekturleser for en av mine kolleger i blogguniverset. Jeg ser på det som min oppgave å løfte den språklige standarden til denne bloggen, som jeg velger å ikke linke til. Dette med anonymitet, vet dere. Hittil har jeg kommet over sam- og særskrivingsfeil (populært kjent som orddelingsfeil), feil bruk av fremmedord, og, overraskende nok, og- og å-feil. Bloggforfatteren er et meget belest menneske. Derfor håper jeg at mine rettelser kan gi dette mennesket et lite dytt i riktig retning, ettersom det er synd om noen som verdsetter grammatikk litt vel høyt skulle komme over disse tekstene (som publiseres relativt ofte - en bra ting) og få inntrykk av at forfatteren er... Vel, dum. Og alle som kjenner dette mennesket vet at det ikke er en sannhet! Jeg håper bare tjenesten min blir tatt imot.

Med Spotify blir en litt mer musikkengasjert, og du verden som jeg utvider spekteret mitt for tiden. Funk er en stor del av mine mange spillelister nå, og hip-hop har også begynt å snike seg inn. Selvfølgelig holder jeg fortsatt meg til de alternative subsjangrene, men utvider meg litt der og. Beck er et geni. I dag/natt er det funk som gjelder.

Desperately!

You'll give me all your love if it's the death of me

Coz in my arms is where you belong

Don't you know I want you desperately?!

Desperately!

It's a dangerous game to play around with destiny

Let's get together before the chance is gone

Don't you know I want you desperately?!

So desperately!

Populistisk, catchy, småcheesy, men fy svarte helvete så kult. Bandet er Modern Science, sangen er Desperately. Dette er filmmusikken til livet mitt. Dette og syretekno av Bankai og Infected Mushroom.

Er det noen andre enn heksa/musa som forbinder meg med sarkasme? Hvis ja, må jeg virkelig le høyt...

You can’t write if you can’t relate.

2010-05-21T01:55:00.002+02:00

Nasjonaldagen er ikke noe spesielt i mine øyne. De siste par årene har den vært relativt kjip, men i år fikk jeg fårikål, kake, og brus, så jeg er fornøyd. Det at jeg trakk feiringa for langt begynner å bli en vane, og det at jeg blir syk og må bruke mangfoldige dager på å komme meg... Vel, akkurat DET kunne jeg vært foruten.

Let me talk about this project o' mine... Etter å ha fått noe som lignet en sprøyte fylt med inspirasjon (ikke bokstavelig talt), bestemte jeg meg for å blåse støvet av en av mine bedre ideer - den delvis selvopplevde fortellingen om en høyst usympatisk karakter som skyr klisjeer som pesten. Ja, delvis selvopplevd. Siden jeg ikke klarte å holde meg unna klisjeer, kan jeg la denne høyst usympatiske karakteren ta seg av den delen av livet mitt.

I dette utdraget sitter hovedpersonen (som studerer musikk) på en trendy café med en medisinstudent han slettes ikke har noen interesse av å tilbringe tid med:

[...] Hun ber meg fortelle om musikken, og jeg sier at jeg egentlig driter i opplæringen, eller store deler av opplæringen kanskje. Komposisjon er det store – fusjon av elementer av klassisk musikk og alternativ pop og rock. Spiller av en innspilling av et av mine prosjekter som jeg har på mp3-spilleren min. Da hun spør hvorfor jeg ikke har iPod, svarer jeg ”penger”. Hun sier det høres bra ut, og jeg driter i om hun er bare hyggelig, eller oppriktig. Dette gjør jeg tross alt for meg selv, ikke for at andre skal like det. Vil ikke vise min kyniske side, så jeg bytter tema. Sier jeg er litt fascinert av dette med trender. Hun virker trendy, så jeg spør henne hva som er det store for tiden blant disse hippe studentene. Tydeligvis er det T-skjorter bestilt fra en nettside som publiserer små tekster trivielle fakta hver dag. Disse tekstene kan man altså få trykt på T-skjorter, og hun har en slik på seg. ”The pupil dilates 45 % when looking at something pleasant”. Fascinerende. Jeg unnskylder meg, og sier jeg må på do. Der stirrer jeg på mitt eget speilbilde for å se hvordan pupillene reagerer: de utvider seg, trekker seg sammen, og gjentar dette et par ganger. Virkelig fascinerende. Jeg er mett, og lei av dette mennesket, så jeg forsvinner etter å ha stirret meg selv i øynene. Ser gjennom vinduet at hun ser usikkert rundt seg. Humrende, går jeg hjem. [...]

Han er drittsekken jeg skulle ønske jeg hadde baller nok til å være.

Så, mens forkjølelsen nekter meg å puste normalt og prøver å detonere en bombe i hodet mitt, hører jeg på Beck og retter grammatiske feil i andre blogger. Samskriving- og særskrivingsfeil hadde jeg forventet, meg og- og å-feil?

Yeah.

Soy un perdedor, baby.

Boller hadde vært godt.

2010-05-11T18:45:00.000+02:00

Jeg har fått min straff. På en helt annen måte enn forventet, og mye verre enn jeg kunne tenke meg. Russen delte ut boller, gratis. Og jeg fikk ikke. Dette ble starten på en gjennomført jævlig dag, som ennå ikke har tatt slutt. Jippi.

I tillegg fikk jeg en liten skvett vann i ansiktet. Det var egentlig bare greit, ettersom jeg våknet til av det.

Jeg tar selvkritikk i dag. Innser nå at mitt forrige innlegg fikk meg til å fremstå som en arrogant drittsekk av enorme proporsjoner. Ikke akkurat noe jeg liker. Jeg kan riktignok være narsissistisk og selvopptatt, en oppmerksomhetshore, men det forrige innlegget sprengte skalaen min. Jeg skammer meg, og trekker tilbake alle vonde ord sagt om årets russ. Forstår også at det var noen som ble utvist (dog jeg ikke vet hvor lenge) på grunn av russeterror som gikk for langt. Tror jeg skal være litt mer forsiktig med å provosere fra nå av.

Nå sitter jeg på et hardt gulv og innser at om det ikke hadde vært for det øyeblikket med arroganse natt til 4. mai, ville dagen min vært betydelig bedre. Jeg hadde så lyst på boller og kake. Tviler på at dette holder som en unnskyldning, uansett hvor mye jeg angrer. Så om jeg likevel blir "tatt" i morgen, kommer jeg ikke til å bære noe nag til den som måtte gjøre det. Men gjør nå det ETTER heldagsprøven min, som forøvrig begynner klokken 10.

Jeg legger til at jeg regner et av mine større prosjekt som forkastet. Grunnen er at målet blir for urealistisk, og at jeg ikke har gjort et godt nok forarbeid.

Boller hadde vært så godt...

Årets russ er patetisk!

2010-05-04T00:28:00.003+02:00

Først angående "kodespråket" mitt: Jeg lar være å bruke navn på privatpersoner, steder og lignende for å holde meg selv og andre anonym. Nettet er jo skummelt, og jeg kan finne på å skrive ting som noen kan synes er utleverende. Derfor ønsker jeg at dere som kommenterer f.eks. ikke skriver det egentlige navnet til Nordlysbyen, selv om alle vet hva jeg snakker om. La meg for svarte beholde den lille følelsen av mystikk.

Og nå forventer jeg nesten en flodbølge av kommentarer som inneholder navnet mitt. Ikke gidd, for de blir slettet.

Det er mai, og jeg ser rødt. Røde bukser og luer overalt. (Litt svart og blått er det også, men hvem bryr seg om det?) Idioter (unnskyld meg) som løper rundt med vanngevær og flasker og finner det kjempegøy å kaste vann på oss uskyldige forbipasserende. Selve vannet er ikke irriterende, for de stakkars rødkledde treffer aldri. Det er heller denne uforklarlige gleden de viser da de løper mot meg og tømmer flasken sin mot veggen ved siden av meg, mens jeg sitter og nyter solen. Merk: SITTER. Jeg blir skuffet. Jeg hadde forstått iveren deres om de faktisk traff, men... Årets russ er overraskende lite treffsikre. Oppriktig talt hadde jeg hatt større glede av å bli dynket.

Dermed kommer jeg med en oppfordring, eller kanskje heller en utfordring til mine (mest sannsynlig veldig få) rødkledde lesere: Jeg utfordrer Nordlysbyrussen til å få meg gjennomvåt fra topp til tå. Det betyr altså at det ikke skal finnes en eneste tørr tråd eller tørt hårstrå på meg. Angående lommeinnhold, så går jeg med alt som kan ødelegges av vann/fuktighet i plastposer fra nå av, og syk blir jeg sjeldent. Altså kan dere gjøre dette meg god samvittighet. Jeg gir dere stakkarslige snørrunger muligheten til å gjenvinne min respekt som skolegangens skrekk. Hvorfor skal jeg ville bli som dere til neste år, om dere ikke engang klarer å tømme en flaske over hodet på noen som sitter stille?

Dette betyr ikke at jeg kommer til å gi dere sjansen til å kaste meg ut i et basseng. Tvert imot. Jeg kommer til å være på vakt fra nå av, snike meg rundt som en jævla ninja, unngå kantina med mindre jeg holder på å krepere av underernæring, finne alternative måter å komme meg inn på skolen på, osv. Og merk også det at jeg er kjapp til beins, og relativt flink til å bokstavelig talt sno meg ut av kinkige situasjoner. Fanger dere meg, fortjener dere virkelig respekt.

En liten symbolsk (jeg er langt fra rik) premie vanker for den ene som kan ta på seg æren for å kalle meg for sitt bytte.

This is your mark, people. For de som ikke vet det, går jeg 2MUS.

Antageligvis er dette det dummeste jeg har gjort på en stund, men som dere sikkert har gjettet, kjeder jeg meg. Nå blir det kanskje litt spenning noen dager fremover. It's ON!

En eventyrlig årstid

2010-04-21T02:50:00.002+02:00

Mens jeg øvde til en fremførelse av en country-versjon av sangen Zombie (av The Cranberries), bestemte jeg meg for å oppdatere denne bloggen. Det er jo så lenge siden, så nå har jeg mye å snakke om. Men med min latskap, så vet vi alle hvor lite som blir skrevet her...

Jeg hater våren. Eller, egentlig har jeg et ambivalent forhold til den. For det er nå all dritten smelter frem, sand, grus, gjørme, hundebæsj som har ligget under snøen og godgjort seg over vinteren, hestemøkk som også har gjort det, og alt det der. Hestemøkk er det forresten usannsynlig mye av her i Nordlysbyen. Dette fant jeg ut lørdag 10. april, da jeg og en god venn av meg (som forøvrig står på fjerdeplass på drapslisten min) var på eventyr over store deler av byen. For våren er jo tiden for eventyr, er den ikke? Derfor har jeg et ambivalent forhold til den. Dritten smelter frem, men verden smiler liksom litt mer. Verden har utrolig barnslig humor altså...

Men ja, dette eventyret... Vi begynte klokken ett denne fantastiske formiddagen, tok med oss golfkølla (fikk den i posten for noen uker siden), og bega oss ut på en vandring som skulle ta nærmere 7 timer. Vi gikk gjennom luftskipenes land, hvor vi besøkte hvert eneste vertshus, og fortsatte videre til markene hvor hestefolket regjerte. Du verden så mye hestemøkk vi så der... Deretter havnet vi i Nordlysbyens sentrum, hvor vi møtte en trollmann som lærte meg å bruke mitt magiske våpen (golfkølla), fikk forfriskninger av en fager møy, og mottok en magisk gjenstand (en Pokemon-tallerken) av trollmannens frue. Vi fikk også en følgesvenn, en spåkvinne, som fulgte oss til utkanten av landet Suburbia. Kort tid etterpå gikk vi oss vill i dette landet, og fant en hule med en innsjø, som vi måtte krysse med båt (vi syklet gjennom en undergang som var fylt med vann). Vi forvillet oss lengre inn i Suburbia, og besteg et fjell. Derfra kunne vi se et sted hvor det var åpenbart at vi skulle holde et råd, som i Ringenes Herre. Vi holdt et råd der, tente på en serviett og kalte det bål. Vi gikk så videre mot grensen til ødemarka, hvor vi så reisens mål: havet. Der kjempet vi oss gjennom snødekt skog, før vi til slutt kom frem dit vi ønsket. Belønningen var tre magiske stener som nå ligger på hylla her på rommet mitt. Veien tilbake var lang, men humøret var på topp. Jeg håper andre Nordlysbyboere forstår kodespråket jeg har utviklet for de forskjellige bydelene.

Jeg tror dette holder for en stund. Diktene jeg har skrevet i løpet av den siste uka kan jeg dele med dere neste gang. C#m er forresten en helt fantastisk toneart. Nå skal jeg sove som et lite barn.

Kaoset fortsetter

2010-04-01T11:37:00.023+02:00

En gang for et par innlegg siden lovet jeg å skrive om galskap. Jeg tror jeg lar være, av den enkle grunnen at jeg rett og slett er inhabil. Jeg kan ikke dømme noe objektivt, om jeg har et slikt intimt forhold til det. Yeah!
Jeg er nå i hjembygda mi, på det som før var "gutterommet" mitt. Skal si det har blitt anonymt etter at jeg tok farvel med det for et par år siden. TVen står da fortsatt her, og min kjære PS2 med Final Fantasy X og XII. Nostalgi altså...

Dette blir kort, for jeg er virkelig ikke i stand til å tenke noe særlig konstruktivt i dag.

Ordet "subtil" har tydeligvis en betydning jeg har oversett. Det kan bety både "diskré" (som var den eneste betydningen jeg kjente til) og "spissfindig". Dette er nytt for meg. Jeg liker ny viten.

Jeg spiser jeg en hel masse. Konstant sulten, aner ikke hvorfor. Det er mulig at jeg underbevisst forstår at huset er fullt av mat, og dermed kan jeg spise når som helst. Kanskje jeg feiter meg selv opp?

Også kommer jeg aldri til å forstå meg på det motsatte kjønn. Hver gang jeg tror jeg kommer frem til noe fornuftig, skjer det noe som snur hele analysen min på hodet. Til fanden med analyse altså, jeg trenger rett og slett å slappe av. Derfor tar jeg meg en bolle.

Tenker å stikke av til høsten, migrere sydover. Hva med militæret istedenfor enda et år skole? Sikkert interessant med litt disiplin i hverdagen. Så kan jeg fortsette utdanningen min en annen gang. Ja, tror jeg har bestemt meg. Driter i skoleplass neste år. Så begynner jeg den fysiske forberedelsen i dag!

System i rotet? Rot i systemet?

2010-03-25T01:28:00.000+01:00

Folket har talt, og de har ropt Fette Sau! Hvilket betyr at ingenting forandrer seg, spesielt ettersom sexy mystikk kom på andreplass. Derfor fortsetter jeg som før, og nye lesere, som ikke har funnet denne bloggen gjennom meg personlig, vil kun kjenne meg som Generoman. Jeg trives med det.

Fortsatt mangler kontrollen over tankene, samtidig som både mitt praktiske og sjelelige liv går lekende lett. Jeg burde ha selvinnsikt nok til å skjønne at jo mindre jeg tenker, jo mer går ting av seg selv. Ignorance is bliss...

Den siste uka har jeg brukt mangfoldige timer på å komponere en spilleliste på Spotify. Mer enn 30 spor, over to timer med musikk, satt opp i en rekkefølge som nærmer seg det perfekte. Åh, hvor jeg elsker å jobbe med slike ting! Jeg er riktignok dårlig til å følge systemer, men du verden så gøy det er å lage egne. Sortere Pokemon i boksene til datamaskinen til Bill eller Lanette etter type, nummer, sjeldenhet, og/eller kjønn. Unødvendig arbeid, men likevel et tidsfordriv jeg setter pris på.

Dette med systemer går igjen i mye av livet mitt, men ikke når det gjelder det store og viktige. For eksempel spiser jeg løsvektsmågodt på en merkverdig måte; det som dominerer i kvantitet blir fortært først. Dette ritualet er tatt til det ekstreme med Malacos Truly Juicy-poser. Det sjeldneste godteriet som finnes i de posene er det med kaktusblomstsmak, og de spares alltid til sist. Lakrisen gir jeg alltid til noen andre, og resten blir sortert og spist etter kvalitet/kvantitet. Kaktusblomst er alltid til sist. Og nå fikk jeg lyst på noe sukkerholdig...

En liten digresjon:
Ordbokforslag til korreksjon av ordet "løsvektsmågodt":
Likevektsmodell
Tungvektsmester
Likevektsløsning
Voldtektsmottak
Det hjalp altså ikke å bytte til Google Chrome...

Så, skal jeg sette hele verden i system og følge dette systemet, eller skal jeg bare flyte på denne strømmen slik jeg nå gjør? I teorien virker systemene, men i praksis virker denne flyten. Kanskje det beste er å legge den analytiske tankegangen på hylla, og kun ta den frem der den trengs. Men hva er jeg uten? Nei, jeg trenger denne galskapen for å være fornøyd med meg selv. Derfor velger jeg et kompromiss, en gylden middelvei. Veldig buddhistisk, men hvem bryr seg. Jeg er kun enda et menneske, som alle dere andre. Hvorfor skal mitt syn på livet fortjene oppmerksomhet? Jo, fordi jeg ytrer dette synet. Og dere lytter! Eller leser, egentlig da...

Nå tok dette innlegget en litt for kritisk vending. Derfor kutter jeg her.

Lørdag er D-dagen.

Arbeidstittelen på dette innlegget var "Jeg er en løve, en løve, en løve".

2010-03-21T10:42:00.001+01:00

Det er slik en fantastisk søndag. Jeg har vært mer eller mindre våken siden halv åtte, noe som tyder på en begynnende døgnrytme. Men det er uinteressant. Det som derimot er nevneverdig, er disse menneskene som plutselig gjør en entré i det jeg kaller et liv.

Men før jeg snakker om mennesker: Jeg har blitt roadie for restene av bandet jeg i fordums tid var med på å stifte. Jeg nevnte kanskje dette i forrige innlegg, da jeg snakket om fødselen av et band. De har gjort en helomvending sjangermessig. Det er en fabelaktig sammensetning musikere, og jeg gleder meg å høre mer av dem. Hittil er det arbeidstitlene deres som er det mest underholdende (og underholdning er jo alt). Jeg kan trekke frem deres to første sanger: "Ballsalone" og "Det må bare komme". Det er en historie bak begge. "Ballsalone" kommer av at gitaristen i bandet pisket meg i skrittet med en ledning, og jeg ropte "Leave my balls alone!" med liten pause mellom "balls" og "alone". "Det må bare komme" er en arbeidstittel som kun kan beskrives med "I see what you did there"-følelsen, siden den ble tatt i bruk da trommisen svarte "Nei, det må bare komme" på spørsmålet "Skal vi finne arbeidstittel på denne sangen?". Dere ser den, sant?

Se på dette før jeg fortsetter:
Korreksjonsforslag for "Trommisen", ifølge min idiotiske ordbok:
Trom misen
Trom-misen
Trimmosen
Trommefisken (!)
Trommesyken

Når er jaktsesongen på ordbøker?

Så var det da disse menneskene. Tja, skal man faktisk skrive om dem, eller la være? Nei, jeg lar heller Eric Hutchinson synge sin Rock & Roll, før The Go! Team ber meg om å ta meg sammen, og Tone Damli Åberge erstatter Jonathans stemme.

Ok, jeg kan ta en kortversjon. Nei, jeg lar være. Som dere ser, har jeg lite kontroll på tankene mine. Synd, for det er ingenting ved meg selv jeg setter høyere. For en tilstand altså. Søndag, pluss dette... Hvis man har kontroll gjennom å ikke ha kontroll, har man kontrall (kontra + kontroll). Ja, jeg innfører et nytt begrep nok en gang. Hvis det da igjen surrer seg til enda mer, og man mister denne kontrallen, har man kontrull (kontroll + tull). Jeg er ikke sikker på om jeg selv forstår det, men jeg har kontrall.

Og ja, det er EN dag igjen å stemme! La oss se hva som skjer i siste liten!

Det er forresten ikke flaut å spy i kjøleskapet. Tenk for en historie det er!

Igjen ymse, deriblant refleksjoner.

2010-03-19T15:55:00.000+01:00

Jeg er nå "forfatter" av to blogger. Jeg har nå fått avslag på min erotiske novelle for andre gang. Jeg har nå nådd en milepæl i undervisningen min, ved å ikke være for sen en uke i strekk. Jeg er nå et menneske som skriver "jeg er nå" altfor ofte.

Jeg har nylig kommet over et speil som er fantastisk flink med refleksjoner. I overført betydning altså. Jeg velger å besjele dette speilet. Oppdaget det ganske tilfeldig i en bok med mange ansikter, og bestemte meg for å ta en nærmere titt. Har studert refleksjonene på en café, mens jeg drakk grønn te, og du verden for et interessant speil. Refleksjonene er meget klare, selv om overflaten ikke er polert. Polerte overflater er feilprioritering, etter min ærlige mening.

Ok, nok kryptiske formuleringer for dette innlegget, selv om det er en fantastisk måte å være personlig på uten å utlevere seg selv fullstendig. Jeg er da ingen Knausgård.

Jeg mener jeg hadde flere ting å skrive om... Jo! Det var dette spørsmålet om brødet. Hvor mye penger ville du bedt om for å være bakt inn i et brød i en uke? Du kan selvfølgelig ikke dø der inne, så du har mat, drikke, oksygen, og gjerne et lite toalett. Har fått et par interessante svar på denne, og selv hadde jeg gjort det gratis, så lenge jeg hadde fått med meg skrivesaker og en lampe. Utifra dette spørsmålet har jeg utviklet et uttrykk! Når man da går inn i dette brødet, isolerer man seg. Derfor kan man da si at man "går inn i brødet" når man vil være alene i en ukes tid. Og det å "komme ut av brødet" er da å igjen bli sosial.

Og hvem er det som stemmer "Fette Sau"? Det er tre dager igjen av meningsmålingen, og halvparten av stemmene er der kun som en vits. Er greit å vite at folk tar ting på alvor. Men så var det vel jeg som la opp til dette tullet.

I går var jeg også vitne til fødselen av noe nytt musikalsk. Stort var det. Fantastisk behagelig - det var en liten penis som knullet som en helt. Umoden metafor, men så altfor passende.

Neste gang tenker jeg å dele min definisjon av virkelig intens mani med dere.

Nåværende tanker og hendelser.

2010-03-16T06:30:00.001+01:00

Jeg husker en tid da jeg var ung og dum (hvilket ikke har forandret seg), og man hadde melkrig i en røykebod. Hvit fra topp til tå, ble man, og hadde trolldeig i øynene tre dager i ettertid. Man ble sminket som en jente, og så ut som sin mor. Man brente pulveriserte fyrstikkhoder og røykla en annen røykebod. Ah, hvilken tid det var... Jeg må finne på noe lignende snart, noe sånt som ping-golf.

Jeg har nylig oppdaget at Ludvig van Beethoven var en skikkelig badass. Mannen var frekk, skitten, og et musikalsk geni. Riktignok ikke et vidunderbarn som Mozart, noe som var til stor irritasjon for Beethovens far, men likevel et geni. Måneskinnssonaten er noe av det vakreste jeg har hørt av klassisk musikk. Det anbefales å lese Heiligenstadt-testamentet for å forstå min fascinasjon av mannen.

Se så badass han ser ut da!

Eller kan jeg fortelle at ballene har kommet. Pingpongballene altså. Nettsiden løy til meg; det sto at boksen inneholdt 75 baller, mens da jeg åpnet den, så jeg tallet 72. Det er tre for lite, for dere som ikke kan regne. Jeg har blitt snytt for tre baller. Jeg humrer av min egen formulering. Nå mangler bare kølla, og jeg humrer enda mer.

Og som en siste opplysning: Jeg sendte inn en erotisk novelle til Vi Menn rett før jeg begynte på dette innlegget. Er jeg heldig, tjener jeg et par tusenlapper på dette, og kan spise ordentlig mat i en uke, istedenfor å leve på havregryn, hurtigris og tunfisk. Og nei, ikke faen om jeg legger ut denne novella her, det blir for flaut. Det kan komme andre skriblerier da, siden jeg er i en ekstremt kreativ periode. Som jeg nevnte i Miniatyren (om noen så det), så fullførte jeg novella om Thorgeir Snevold, et verk jeg har jobbet med i flere måneder. Det blir sikkert finpuss på noen formuleringer nå i ettertid, men hovedarbeidet er ferdig, og jeg er fornøyd.

Så gleder man seg til onsdagen da. Og hvorfor stemmer over halvparten på Fette Sau?!

Om sminke og et hårprodukt

2010-03-14T12:35:00.002+01:00

I dag blogger jeg om sminke, i håp om å få flere lesere. Kaster meg på trenden, selger sjela mi, og så videre.

Dette er hva jeg mener med sminke. Ja, det er meg, ja, jeg sa jeg ikke skulle legge ut bilder av meg selv (med unntak av adventsbarten), men også jeg er en oppmerksomhetshore. Dessuten er jeg så sminket at de som ikke kjenner meg eller vet hvem jeg er, vil ikke kunne kjenne meg igjen.

Dette er dagen derpå. Jeg føler meg herlig forjævlig. Valser rundt i mine hjemmelagde tøfler og håndklefrakken. For det er det det er; en håndklefrakk. Ikke en "badekåpe" eller "morgenkåpe", eller det verste ordet for dette plagget, "slåbrok". Etter å ha googlet "håndklefrakk", fant jeg ut at ordet ikke finnes, men det burde jo for all del brukes. Men ja, dagen derpå! Jeg var i bursdagsselskap, en 18-årsfeiring. (Forresten, gratulerer med dagen, Mus). Noen (altså meg) fikk den geniale ideen (alle mine ideer er geniale) om å sminke meg som Heath Ledgers Joker. Så her er da meg som Jokeren dagen derpå, med leppestift, eyeliner, en god del teatersminke, og grønn hårspray. Merkelig at jeg ikke føler meg feminin. Takker min sminkør for et fantastisk arbeid.

Ellers har jeg ingenting å meddele. Det er søndag - dagen derpå, og jeg er mentalt tilbakestående. Og lat. Og klar over min overdrevne bruk av parentes.

Gratulerer med pi-dagen, og gratulerer med dagen, Albert Einstein!

Baller, en kølle, og en morsom, morsom TV-mann.

2010-03-12T07:12:00.004+01:00

Som dere ser, har jeg satt opp en meningsmåling angående min anonymitet. Jeg vet rett og slett ikke om det er noe vits i å holde sin identitet hemmelig når alle mine lesere kjenner meg utenom bloggen. I skrivende stund, ligger "Fette Sau" øverst, som forøvrig er navnet på en eksklusiv restaurant i New York. Google det om dere ikke tror på meg.

Min klasse er heldig, vi har hatt besøk av en TV-mann! Hans Olav Brenner fra Bokprogrammet på NRK! En tenker gjerne at en slik skikkelse er tørr og kjedelig, en man kan sovne til uten problemer, men nei. Mannen var stinn av selvironi og spydigheter. Yours truly ble for eksempel referert til som "geniet der bakerst", og nei, selv om egoet mitt er enormt, forsto jeg at dette var en kommentar på hvordan jeg hadde kledd meg - som en pretensiøs hipster ("Kiss me, I'm Irish"-T-skjorta og en sixpence, for å ikke snakke om sveisen min).

Hans Olav Brenner (for et fantastisk navn å ha hvis man står i flammer) snakket om hvordan man skulle intervjue en forfatter, siden en gjeng på 5 senere skulle "bokdusje" Johan Harstad. Jeg kommer ikke tilbake til det senere. Han var også morsom, men det var det. Tilbake til TV-mannen: Jeg fikk inntrykk av at han likte best å vise/lære vekk gjennom eksempler, og hva er vel da bedre å bruke, enn hans egne intervjuer, som kan sees på NRKs Nett-TV? Her fikk vi se hvordan en programleder dummer seg ut, og det ikke blir klippet vekk. På denne linken finnes et fantastisk ansiktsuttrykk som viser konsekvensene ved å ikke lese kroppsspråk mens man stiller spørsmål. Jeg anbefaler å se fra 24:20 til 27:30, alt annet er uvesentlig.

Jeg lovet å være kryptisk, gjorde jeg ikke? Her kommer da mitt nyeste dikt:

Ironclad

A life consisting of small hours
And crimes against the self
The curse of untold wealth of mind
And flesh like field of flowers
The bind: infatuation by reflection,
Though knowledge of this section is
Receiving recognition, as fuel
To aforementioned crimes, so cruel
One cannot miss the thought:
Sadistic masochism, a strange improbability

Run, only to get caught, reset
And met by familiar disgust
No, shouldn't trust the ones allied
Expect to see the other side exploiting
And teaching others how to kill
The already dying flame inside
Give them their fill of golden dirt;
Their hunger grows by every question
But keep the Earth: self-preservation

Let the crows scratch out your eyes
And live a lie in self-suggestion
When failing search for ways to run
A sanctuary must be built to hide
Place it behind the setting sun and see
Again, the hours, haunting, haunted
Hide lies in truth and truth in lies
Then kill, or be the one you wanted

Her! Tolk! Analyser! Dere klarer det ikke. Men kommentér gjerne, det klarer dere.

Så et par kuriositeter: Jeg har fjernet "Ukens bilde", kun på grunn av latskap. Erstatningen er "Miniatyren", en slags mikroblogg-greie á la en Facebook-status. Den blir nok ikke oppdatert så ofte da. En drøm er i ferd med å gå i oppfyllelse for meg, i og med at jeg endelig har tatt meg sammen og fått bestilt de jævla pingpongballene. Nå mangler bare golfkølla, så kan jeg virkelig ha det gøy. Hvorfor pingpongballer, og ikke ekte golfballer spør dere? Enkelt; en golfball er hard og kan skade et menneske hvis man slår den hardt, noe som ikke er tilfelle for en pingpongball. Eller 75 pingpongballer, som i mitt tilfelle. Noen som blir med på en runde "ping-golf" når jeg har anskaffet meg kølle, og ikke bare baller? Ah, tvetydighet, hvilken enkel underholdning...

Litt rundt omkring

2010-03-08T00:15:00.001+01:00

Du verden så mye oppmerksomhet man får når man gjør seg litt kostbar! 9 kommentarer er ny personlig rekord. Derfor gir jeg mine lesere nå det de vil ha. Og be meg for all del om å blogge oftere, det er en annen sak om jeg faktisk hører på oppfordringen.

I løpet av de siste to ukene har jeg for første gang besøkt to byer jeg burde ha hatt god kjennskap til. Jeg begynner med den kjedeligste turen. Er det Nordens Paris de kaller det?

En gang i slutten av forrige tiår ble jeg medlem i et ungdomsparti av grunner jeg nå ikke forstår. Jeg kommer muligens tilbake til dette. Min plass i dette partiet dro meg ut til det regionale årsmøtet, som ikke helt levde opp til forventningene. Jeg og min medpolitiker (noen som vet om et ikke-analfabet ordbokprogramtillegg til FireFox?) ankom byen en time etter møtestart, til et kaldt lokale med tvilsom elektrisitet. Kort tid etter ankomsten gikk nemlig en sikring - for mange varmeovner - og sikringsskapet var låst. Nå er det jo ikke noe stort problem å låse opp et sikringsskap, nøkkelen står jo vanligvis i døra. Dette var ikke et vanlig tilfelle. Etter tre timer måtte vi ty til muskelkraft og bryte opp skapet, og da strømmen var tilbake, så vi på OL. Det ble ikke noe politikk den dagen. Produktivt.

Neste dag var derimot fullspekket med mye retorikk og lite substans i samtalene. Det var det eneste jeg klarte å hente ut av det virrvarret av et møte. Det førte til at min tro på dette partiet ble hypolokrisk. Jeg kan ikke tro at jeg faktisk mener det er for radikalt for meg... Derfor melder jeg meg ut ved første anledning, til tross for at jeg (på uforståelig vis) har havnet i partiets landsstyre. Jævla språkmisbrukere...

Så var det Tigerstaden og utdelinga av Ungdommens Kritikerpris. For en stygg by! For en stygg dialekt! Men for en fin tur. Mye finkultur på få dager. Ble Munch-frelst og alt. Så for første gang i mitt liv en transvestitt, besøkte Kondomeriet (som var litt skuffende, men likevel et kondomeri), gjorde en del by-ting... Ja... Turen er visst mer interessant i hodet mitt enn den er når jeg prøver å skrive om den. Spennende å snakke med forfattere da, jeg er jo litt groupie når det kommer til sånt. Skrev litt selv også de nettene jeg hadde problemer med søvnen. (For en klisje...) Det er mulig et av disse verkene havner her ute etter hvert. Gidder ikke lete opp papirene mine nå. Det er jo søndag, og jeg er (ikke uventet) redusert. Mange paranteser her altså.

Anbefaler forresten alle å lete opp BubbleBoyz på Facebook/YouTube. Absurde greier på Norske Talenter som jeg kan ta en del av æren for.

Ja, så brøt jeg nylig en personlig grense. Som jeg elsker å være kryptisk!

Mitt storslagne comeback

2010-02-13T13:36:00.000+01:00

Generomanien vekkes til live igjen, etter 37 dagers dvale. Grunnen til dette er meget enkel: jeg ville se om jeg klarte å opprettholde nyttårsforsettene mine i minst en måned. Nå som det har gått nærmere 5 uker, kan jeg rapportere om dette.
Ok, renspikket bullshit. Jeg har bare vært lat, og trengte en unnskyldning. Jeg har også et par andre gode (og ikke minst sanne) grunner, men jeg gidder ikke ramse de opp. Nøkkelord: latskap.

På en måned har selvfølgelig et par ting nådd å skje. Jeg har flyttet ut av 60-tallsboligen med jordbærtapetet og inn på en såkalt studentby, som bringer tilbake minner om fordums tid - mitt første år hjemmefra, VG1, da klassen min bar navnet 1MUA. Bygget er så og si det samme, det har til og med samme møblement, samme baderom, samme kjøkkenvifte. Komfyren er også den samme, dog i bedre stand. Stedet gir meg flashbacks oftere enn jeg trodde var mulig. Det som mangler, er de samme beboerne. Det må da og nevnes at en av dem, et visst Lørv, også har slått seg ned her. Ja, meg og Lørven, me går langt tebake, te de gamle dage', då alt va' svart-kvitt, og alt mitt va' ditt.

Pokemon har gjort nok et aldri så lite comeback i livet mitt, siden jeg nå jobber med et prosjekt i matematikken som går ut på å lage statistikk på nivå, kjønn og type av mine og min venns lommemonstre. Matematikk er det man gjør det til, og jeg har ingen planer om å kjede meg. Det er mulig denne statistikken blir underholdende nok til at jeg eventuelt legger den ut her. Underholdning er alt, tross alt.

Min jakt på denne "Mus"-karakteren er ferdig, og resultatet er ikke skuffende. Dette mennesket har vært en kilde til underholdning, som jeg forventet og håpet. Det at jeg har gått meg vill i en skog midt på natta, vært sjøsyk, spist reinfilét på en jævla øy (beklager språket, men det ER en JÆVLA øy), sett det som må være verdens minste bensinstasjon, spist en treretters kinesisk middag, og en del andre ting, er takket være dette mennesket. Listen er faktisk så lang at om jeg hadde skrevet hele, hadde den dominert innlegget, og det er noe jeg vil unngå. For en gangs skyld er det ikke latskapen min som stopper meg fra å gjennomføre en slik oppramsing.

Og ja, i dag kommenterte jeg en medbloggers verk. Anonymt selvfølgelig. Trekk gjerne paraleller til en lignende hendelse, jeg bryr meg fint lite.

Så har jeg skrevet en rap, av en eller annen merkelig grunn:

Min apati

God kveld, god kveld, velkommen til mitt helvete
Kan du kjenne det?
Hvordan det svir vekk nesehåra når du puster tåregass
Og du settes på plass
Av gamle damer som bitcher om hvordan småripsa er
Vandrer rundt i horefiller og kaller det klær
Et sted hvor penger er svaret, og alt annet lukter dritt
Hvor prestisje er en vits og vi sier vi lever fritt
Americana på TV
Du tror når du ser det
Fuck kildekritikk, det reell informasjon
Paranoia om du kaller det en konspirasjon
Derfor tier jeg stille, lar demonene vandre
For hvem trenger vel demoner når vi har hverandre?

Jeg driter langt i helvete i alt jeg vil bli
Lar de storkjefta snakke om alt jeg egentlig vil si
Gir alle digre sjanser til å få meg på gli
For ingenting kan måle seg med min apati

Glemmer alle minner om å føle seg fri
Ligger under bordet, full, før klokka er ni
Tenker aldri tanken at jeg er en kopi
For ingenting kan måle seg med min apati

Ingen respekt for de eldre
For det er kun nå det gjelder
Går stille forbi når jeg hører det smeller
Ingen verdenskrig å mimre om når håret blir grått
Stiller ikke spørsmål til hvor årene har gått
Hva med alt som var mulig?
Er det ikke utrulig?
Hvem i faen tenker tanken at vi tar det for gitt?
Det er slik det har blitt
Mitt er mitt, og fa’n ikke ditt
Sier jeg tar det som det kommer, lar det ligge også da
Ignorerer en bekymret mor som sier ifra
Subtil selvdestruksjon, en jeg selv ikke ser
Selv om noe i meg sier at jeg vil ikke mer

Jeg driter langt i helvete i alt jeg vil bli
Lar de storkjefta snakke om alt jeg egentlig vil si
Gir alle digre sjanser til å få meg på gli
For ingenting kan måle seg med min apati

Glemmer alle minner om å føle seg fri
Ligger under bordet, full, før klokka er ni
Tenker aldri tanken at jeg er en kopi
For ingenting kan måle seg med min apati

Kommenter gjerne, det er morsomt å se hva andre synes om arbeid innenfor et felt jeg ikke ser på som mitt.

Et forsøk på positiv utvikling

2010-01-07T16:11:00.000+01:00

Jeg skammer meg. Jeg har ikke blogget siden forrige tiår! Ørkenhumor, jeg vet, men det er morsomt!

For første gang i løpet av mine år på denne kloden, har jeg satt opp en liste nyttårsforsetter, fordi det er først nå, i begynnelsen av dette nye tiåret, at jeg føler behovet for en forandring i adferdsmønsteret mitt, helst til det bedre. Listen er satt opp slik at det som er prioritert høyest, kommer til sist.

Jeg skal bli mindre lat (prioritert lavest på grunn av lav sannsynlighet).
Jeg skal bli flinkere med penger.
Jeg skal fokusere mer på skole og skolearbeid.
Jeg skal gi faen i visse menneskers oppmerksomhetsbegjær.
Jeg skal slutte å leve ut klisjeer.

Få mål for 2010, men jo færre, jo større er sjansen for at de oppnås. Dette med latskap tar nok lang tid å forandre, siden personligheten min er kodet til å være lat. Penger og skole er problemstillinger jeg burde tatt tak i mye tidligere, men bedre sent enn aldri, eller hva? Dette med oppmerksomhetsbegjær vil jeg ikke gå nærmere inn på, noen av mine lesere forstår nok hva jeg mener. Så er det dette med klisjeer. Det krever et eget avsnitt.

Jeg hater klisjeer. De øyeblikkene jeg innser at jeg har levd ut en klisje, er jeg så forbannet på meg selv, at jeg ofte dunker hodet i veggen. Hardt. Det er min måte å uttrykke hvor dramatisk selvhatet er i en slik situasjon. Jeg er et tolerant menneske, og få ting irriterer meg, men når det er snakk om å leve ut klisjeer, er det større enn et irritasjonsmoment. "Halvklisjeene" tåler jeg, de hendelsene/situasjonene som er godt brukt, men ikke godt nok til å få samme status som talemåten til en stor skinke. Derfor har jeg tenkt å sky klisjeer som pesten. Situasjoner hvor jeg ser at utfallet er i ferd med å bli altfor banalt, vil jeg da snu på hodet ved å gjøre det motsatte av hva som forventes. Dette vil selvfølgelig ikke bli tatt tildet ekstreme, så mitt gode (haha) rykte vil forbli som det er.

"Jeg skal blogge oftere" burde være på den listen, men... Det går under latskap, tror jeg.

Overlev noen timer til, og du opplever et nytt tiår.

2009-12-31T18:31:00.000+01:00

Ja, jeg vet jeg lovte et innlegg på julaften, men la oss nå glemme det, det nye året begynner om mindre enn et kvart døgn, så hvorfor dvele ved brutte løfter som snart ikke betyr noe som helst?

La meg nå fortelle litt om julen min.

Et av løftene mine skal jeg nå likevel holde; her er min stolte adventsbart:

Ikke mye å være stolt av, jeg vet. Det må sies at mobilen min (hvis kamera ble brukt for å forevige denne lappen med hårvekst) er av en generasjon som kun benyttes av oss fra den lave middelklassen. Vi har ikke råd til bedre, og når det gjelder meg, er jeg mer enn fornøyd med funksjonene dens. Litt reklame for en gammel Sony Ericsson W800i snek seg inn her, men det la ingen merke til. Kommersialisert høytid?

Noen som er spent på om jeg har holdt løftet mitt om drakta? Det røde lystige plagg ligger på gulvet her på værelset mitt i dette øyeblikk. I dag er nemlig et unntak; på nyttårsaften her hjemme har man på seg finklær, og helst noe nytt, som en symbolsk handling når det nye året begynner. Kostymet er nok gått lei meg, etter intens og noe uortodoks bruk. Legg spesielt merke til buksens tilstand:

Om noen timer, skal disse klærne brennes. De lukter overraskende mye rart, og jeg er overdrevet mye lei av å ha de på meg. Hvis jeg skal gjøre det samme neste år, skal jeg kjøpe en ny drakt.

Når vi snakker om klær: jeg har vært såpass motebevisst (og eksentrisk, ifølge min kjære mor), at jeg har bestilt en OnePiece. Dette klesmerket ble, forunderlig nok, kjent gjennom en "kollega" av meg - en blogger jeg ikke lenger husker navnet på. Dette skaper muligheten til å gjennomføre One(and only)Piece-prosjektet, som går ut på å ha på seg KUN denne behagelige bomullsdressen en hel dag. Unntaket er sokker og sko, selvfølgelig.

Ellers har jeg ikke gjort annet enn å overraske meg selv med mine evner til å ta livet av dataanimerte drager, og brukt enormt mye tid på denne skapningen:

Jeg tror kanskje noen lesere vil kjenne ham igjen. Hint: da Nettby, nettsamfunnet jeg ikke lenger makter å være medlem av, opprettet gruppen "Loggen min ser stjerner", var det denne lille fyren som hadde skylda. Forskjellen var at han da var portrettert naken. Alle liker nakne tøydukker (alle bortsett fra ordboka mi).

Ingen blogginnlegg på over en uke, og jeg føler allerede at jeg er ute av trening! Skammelig!

Tidsreiser er forresten mulig, om man har nok tannhjul.

Som avslutning på årets siste innlegg, vil jeg dele en julesang med dere som er lei av de tradisjonelle Glade Julene og Deilige Jordene. Tittelen kommer av at komponisten kommer fra den andre siden av kloden, hvor det er sol og sommer når vi opplever den kalde årstid.

Godt nyttår til alle som overlever de siste timene av 2009!

Yoghurt lukter som spy...

2009-12-22T19:51:00.000+01:00

Hjemme oppdager jeg at denne lille patetiske bygda ikke er statisk. Etter godt over 10 år med nærkontakt, fortsetter innbyggere her å overraske meg. Livet er så underholdende...

Og hvem trenger vel spioner når en har analytiske evner? Jeg kjøper ikke en katt, jeg setter opp musefeller!
Langt borte fra nordlysbyen blir jeg gjort oppmerksom på hvordan jeg har klart å knytte meg til den. Jeg liker meg jo hjemme, men det føles galt å være her, av en eller annen grunn... Det kan ha noe med det faktum at jeg ikke har vært her på nesten et halvt år. Du verden som tiden flyr!

I dag fikk jeg albumet "Sussex Cowboy" av JayBee i posten. For disse 11 sangene betalte jeg ikke mer enn 29 kroner. Hvorfor jeg fikk albumet i posten, må jeg kanskje forklare: De siste par månedene har jeg blitt et ivrig medlem av musikknettsamfunne TheSixtyOne, hvor en kan høre, bedømme, og handle musikk. De fleste artistene her er ukjente, og det skaper en god arena for de som mangler platekontrakt. Her fant jeg da denne JayBee, som ikke hadde solgt et eneste album på denne nettsiden. Så god som musikken hans var, mente jeg dette var forkastelig, og brukte 29 kroner uten noe nøye gjennomtanke. Få dager senere oppdaterte han dette albumet, og la til noen sanger. For at jeg ikke skulle måtte betale ekstra for de nye sangene, syntes han det var på sin plass å sende meg dem i posten. Fysisk. JayBee, du fortjener en smakebit av vår sjokolade!

Hendene mine lukter furunålgrønnsåpe. For jeg har vært så flink, så flink, og vasket gulv i dag! Mens familien min pyntet juletreet, ganset jeg rundt og moppet med musikk i ørene. Finnes det mennesker som vasker og rydder uten musikk av vår generasjon? Umulig å la være å legge merke til at jeg ikke hadde vært i dette huset på en god stund, for det er visst bare jeg som vasker gulv i denne kjelleren. Min kjære mor ble henrykt over lukten som jeg nevnte tidligere. Slik vinner altså jeg snill gutt-poeng hjemme.

Frakken min må visst på rens, for den stinker yoghurt, etter et uhell jeg hadde for en ukes tid tilbake.

Jeg hadde visst mindre å snakke om enn jeg trodde...

Utslitte ben er begynnelsen på juleferien

2009-12-19T11:07:00.000+01:00

Jeg leker katt og mus, og har hyret en spion. Bare så det er sagt.

Gleden av å blogge i dag er ikke forventet. Kanskje er det følelsen av å gjennomføre noe, å gi noe til en liten del av menneskeheten. Så føler jeg at det er en stund siden siste innlegg, og det er på tide med en oppdatering.

Det er 5 dager til julaften, og det er helt absurd. Julestemningen har ikke tatt meg ennå, selv om jeg går rundt i et rød, lystig kostyme gjennomsyret av ideen om jul (og etter hvert også svettelukta mi). Musikk/drama-linja har nylig hatt fire juleforestillinger, så kroppen min er ganske nedbrutt, spesielt bena, etter å ha stått i ro i mangfoldige timer, iført ubehagelige pensko. Resten av kostymet mitt falt i smak; jeg elsker store businessmann-frakker!

Nå er det da juleferie, og jeg slapper av. Deilig, deilig.

En oppdagelse jeg har gjort nylig, er underholdningsverdien av Google Translate. Innleggene mine har fått gjennomgå oversettelser fra norsk til engelsk til russisk til engelsk og til norsk igjen. Formuleringene ble hysteriske! Jeg husker ingen av dem i farta. Apropos det: frasen "Has anyone really been far even as decided to use even go want to do look more like?" er morsom om den gjennomgår 4-5 forskjellige oversettelser, ettersom den gir ingen mening i seg selv. For de som vet hva jeg referer til, er dette regel 34 på det engelske språket.

Angående bruk av semikolon og reaksjoner på mitt utsagn om at det er sexy: Om man kan noe, så liker man å vise det. Derfor skryter jeg av mine grammatiske ferdigheter. Når alt kommer til alt, er denne bloggen et stort egotripp. Akkurat som det å gå i nissedrakt i hele desember. Jeg innrømmer at jeg er en oppmerksomhetshore. Den første kommentaren på forrige innlegg er forresten grammatisk feil, men jeg er for selvgod til å forklare hvorfor og hvordan.

Ellers har jeg ikke mye å si. Adventsbarten gror (om det kan kalles en bart), jeg havner fortsatt i merkelige situasjoner (hvis følger er at jeg føler meg som en biff dagen etter), middag med min bitch-mester begynner å bli en vane (selv om jeg betalte selv denne gangen), jeg overdriver bruken av parenteser (og gjør et poeng ut av det), og så videre. På mandag reiser jeg hjem til en liten bygd som ser ut som en fluelort på et kart. Skal bli godt å se familien igjen!

Nå blir det nok ikke mange innlegg før julaften; nå er jeg sliten, og neste uke blir hektisk. På den store kvelden skal jeg legge ut et bilde av hårveksten på overleppa mi, hvilket blir det eneste bildet av meg selv på denne bloggen. Gled dere!

GOD JUL!

Jeg er noens bitch

2009-12-13T21:32:00.000+01:00

O lykke! O salige juleånd! O hellige, vidunderlige empati! (O idiotiske, evneveike ordbok som deler ordet "juleånd", og ødelegger denne storslagne jubelstund!) For jeg, den fattige og sultne, har fått føle metthetsfølelsen igjen, grunnet generøsiteten og veldedigheten til et medmenneske!

Det har seg slik at jeg tidlig denne ettermiddagen ble invitert med på et av de fantastiske spisestedene i Nordlysbyen, som del av en slags begynnende symbiose. Nøkkelordene i invitasjonen var "du har ikke penger, jeg har ikke venner". Smaksløkene mine fikk en prematur ejakulasjon, og jeg tenkte ikke tanken at jeg gjennom dette ble noens "bitch". Selvfølgelig valgte kroppen min å stille seg kritisk til plutselig gavmildhet; sultfølelsen hadde nådd så langt, at jeg ble lettere uvel ved tanken på mat. Likevel klarte jeg å konsumere en saftig (og i bunn og grunn litt smakløs) pepperbiff. Energinivået økte i løpet av få sekunder, plutselig var verden vakker. Gliset som dukket opp på trynet mitt, gikk ikke vekk, og det skulle få enda en grunn til å bli.

Dette fantastiske mennesket kjøpte meg en rekke godsaker: seks bananer, fem appelsiner, et stort yoghurt-beger, en pose smågodt, og en flaske deilig brus. Jeg er kjøpt og betalt. På toppen av dette ble jeg invitert på kake. Jeg gliser fortsatt.

Er dette juleånden som settes i sving i disse desemberdager? Og blir denne ånden igjen forsterket av min røde, lystige påkledning? Er det den patetiske - og nå synlige - ansamlingen hår på overleppa mi som inviterer til medfølelse? Jeg driter i det, jeg har fått mat! Sannsynligvis står jeg også i gjeld til et menneske hvis innkrevingsvaner jeg ikke kjenner til.

Jeg føler meg nødt til å forklare denne nye dingsen jeg har lagt til. Ukens bilde kommer til å bli oppdatert, som navnet tilsier, en gang i uken. Optimalt sett hver mandag. Jeg advarer om at noen av bildene kan virke krenkende, og inneholde humor som er upassende for enkelte. Jeg ønsker på ingen måte å provosere noen (eller gjør jeg det?), så bli ikke fornærmet av bilder som spiller på svart humor, rasisme, latterliggjøring av religion og kjønnsdiskriminering. Jeg er ikke en kald, rasistisk, religionshatende mannsjåvinist; jeg bare synes det er morsomt å spøke om sånt.

Semikolon er sexy; det brukes av de færreste.

Taket mitt glir!

2009-12-11T07:24:00.002+01:00

Oppusset og lysere, med en ny liten detalj; ukens bilde. Ettersom forrige innlegg var enda et minijubileum (innlegg nr. 30), følte jeg det var på tide jeg gjorde noen forandringer her. Til og med adressen er ny!

Det vil fra nå av kun være en innledning til hvert innlegg på hovedsiden. Les neste linje om dere ikke forstår.

Jeg begynner dette innlegget grytidlig på morgenen, siden døgnrytmen min eksisterer ikke. Metthet er en følelse jeg kun husker vagt, som et barndomsminne. Ironisk, siden min østeuropeiske barndom ikke akkurat var en materielt rik tilværelse. Bildet av "farsekaken med brød" fra forrige innlegg hjemsøker meg. Mine primære behov blir ikke innstilt, og jeg tror kanskje det er det som har gått utover forstanden min. Svalbard-planene virker mer attraktive. Personlige kriser oppleves som komiske. Jeg opplever de merkeligste situasjoner uten å være særlig sjokkert over min oppførsel.

Folkens, jeg tror jeg har blitt gal.

På mitt morsmål finnes det et fantastisk uttrykk for nettopp dette. Den korrekte oversettelsen vil være "taket glir".

Men nok om det. På forrige innlegg fikk jeg en kommentar (nå stemplet som "fanbrev" for å gi egoet mitt et puff) om AIDS. Tør jeg spørre hvorfor? Så er det jo den nye kommentatoren min, som kaller seg "Mus"... Er du den tidligere anonyme som har valgt å ta et pseudonym? Jeg blir så forvirret om dere kommeterer flere ganger med forskjellige aliaser. Hold dere til ett. Men dette er kun en oppfordring, jeg forventer ikke at folk hører på meg.

Jeg håper noen spanderer middag på meg i dag...

Å jobbe på Svalbard virker av en eller annen grunn som en jævlig god idé!

2009-12-09T18:23:00.002+01:00

Jeg har blitt oppfordret til å oppdatere daglig i adventstiden, som en slags julekalender, men vær nå snill. Den som oppfordret meg til dette må ha fått med seg hvor lat jeg er! Det holder med adventsbart og nissedrakt. Dessuten har jeg ingen lengre historie som kan brytes opp i 15 deler. For det er jo kun 15 dager til julaften...

I løpet av de siste dagene har forstanden min kun vært delvis tilstede. Etter en drøm hvor jeg gikk(!) til Svalbard for å ta en sommerjobb, har jeg faktisk søkt på ledige stillinger der. Drømmen opplevdes så virkelig (selv om jeg gikk dit, noe som er fysisk umulig) og så euforisk, at når jeg våknet, følte jeg at jeg MÅTTE søke jobb der. Etter hvert avtok den maniske besettelsen, og ble heller erstattet med nysgjerrighet. På nyåret er jeg kanskje servitør eller regnskapsfører på Svalbards mest eksklusive restaurant. Hvis ikke forstanden min kommer tilbake først da.

En annen ting som får meg til å tvile på min kritiske sans, er noe jeg opplevde i helga, men har neglisjert å nevne hittil. Jeg laget frokost! Omelett! Jeg lager aldri så kompliserte retter til frokost, det går imot min natur rett og slett. Kanskje var dette en lur måte å starte dagen på, siden frokost løfter humøret på morgenen, og de fleste kjenner til ordtaket "Smil til dagen, og dagen smiler til deg". Men hva om dagen smiler først?

Dette er det skumleste jeg noen gang har sett en søndagsmorgen...

Da jeg rotet frem dette bildet på mobilen min, kom jeg til å tenke på min sans for å forevige merkelige situasjoner og objekter. Jeg vil dele noen av disse forevigelsene med dere:

Siden vil likevel er inne på mat. Jeg blir sulten ved dette synet!

Fortsatt mat, denne gangen kritikk av ikke-vegetarianere. Kunst!

Jeg vet ingenting om hvor eller når dette bildet ble tatt... Enda et tegn på at forstanden min trenger en oppussing.

Tilbake til skummel mat!

Den dag i dag lurer jeg fortsatt på hva denne advarselen skal bety.

Nasjonalromantikken er på ingen måte min kunstepoke, men se så vakre kyr de malte!

Moderne kunst? Nei, dette er malingsølet på baksiden av en takplate! Burde vært stilt ut, etter min mening.

Det står mye rart under institusjonsmøbler (nei, kjære ordbok, "institusjonsmøbler" skrives I ETT!).

Tapetet på mitt nåværende soverom. Jeg føler meg som en femtiåring hver gang jeg går inn døra.

Litt prepubertal (ordboka mi er tilbakestående) underbuksehumor, for de som måtte ønske det.

Man går forbi et butikkvindu i et av landets største byer, titter inn, og ser en merkelig orgie for utstillingsdukker. Et ekte WTF-øyeblikk!

Dagens siste bilde, og antageligvis det som frembringer mest latter.

Ingen ekte substans denne gang. Et godt bilde på forstanden min i disse tider. Nei dæven! Jeg har klart å få et gjennomgående tema i dette innlegget!

I julenissedrakt og med ubarbert mustasje satt han og spilte sjakk

2009-12-07T11:43:00.002+01:00

Vi er en uke inn i desember, og jeg har faktisk holdt det lille løftet mitt om å gå i nissedrakt hittil. Synd at drakta ikke lenger er komplett (jeg kommer tilbake til dette). Jeg har også kastet meg på "adventsbart"-bølgen, og har ingen planer om å barbere mustasjen før selveste julaften. Noe ekte bart blir det vel ikke, men en pubertal dunansaming har også underholdningsverdi.

Hvorfor er ikke nissedrakta mi komplett? Det er en lang historie, virkelig. På mange måter absurd, og i bunn og grunn høyst usannsynlig. Jeg kan begynne med å si at en helg i bunn og grunn er en helg, og alle vet hva helger benyttes til. Det begynte vel som en firmafest for et påtenkt begravelsesbyrå, og ble etter hvert et sjakkparti i en tilstand som gjerne hemmer nødvendige evner i dette spillet. Det at jeg i dag har vondt i store deler av kroppen er en konsekvens av dette sjakkpartiet. Hvis noen er interessert i å vite hvordan, så har jeg dessverre ikke svaret på det. Jeg vet bare at jeg tapte.

Hvordan tilknytning dette har til kostymet mitt, har jeg ikke kommet til ennå. Det har seg slik at en gjerne er uforsiktig med C2H5OH i kroppen, og musikk blir utrolig fengende. Plutselig har man revet et hull i skrittet på den røde buksa (som er så stor og behagelig at om den brukes uten undertøy, er dens innhold luft og kjærlighet, som en venn av meg påpekte), og lua er umulig og finne. Min teori er at lua ble bortført av en depressiv katt.

Hvis noen tenker "Hva i helvete?!" etter å ha lest dette innlegget, skjønner jeg dere godt. Jeg er i samme situasjon.

Generomaniens mørke side

2009-11-27T08:30:00.001+01:00

Ja, jeg vet jeg igjen kommenterer en kommentar, men det kunne rett og slett ikke unngås. Dette lukter sterkt av en tidligere klassekamerat av meg. Hvem han/hun (jeg gir ikke ut direkte informasjon om noen i denne bloggen) refererer til når han/hun sier "unge dame", vet jeg ikke, men ingen andre jeg kjenner formulerer seg så dypt at man drukner, som i dette tilfellet! Jeg antar det er deg, min beleste venn (og tidligere eier av min høyt elskede frakk). Godt å se du fortsatt eksisterer der ute et sted!

Det er fredag, og hva skal man snakke om? Det begynner å bli en stund siden jeg oppsummerte mine bedrifter, så jeg kan jo alltids begynne med det.

Teorikunnskapene i musikk jeg har anskaffet har dratt meg inn i utallige prosjekter. Ambisiøs som jeg er, skjer det titt og ofte at jeg begynner på lengere arbeidsoppgaver frivillig, for å legge dem fra meg igjen en kort stund senere, da jeg innser at... Skrivestunden min ble avbrutt av en brannalarm. Hvor var jeg? Jo, jeg innser at prosjektet er for stort for meg. Når det gjelder disse musikalske småting (arrangement for strykeorkester, eksperimentering med noteprogram, osv), ser jeg faktisk slutten. Det er gjennomførbart. Dette setter i gang generomanien. Ulempen er at dette tveeggede sverdet tar fra meg nattesøvnen. Så. Om en er våken til visse døgnets tider, kan en ved sjeldne tilfeller få øye på en skikkelse ikledd frakk spasere ensomt i nordlysbyens forstad.

Jeg gidder ikke mer, det er slutten av arbeidsuka, tidlig på morgenen, og jeg er sliten.

Å ja, en ting må jeg jo nevne: julekalenderen jeg har snakket om tidligere er et av disse ugjennomtenkte prosjektene, så jeg reduserer den ideen til å bare gå i nissedrakt i hele desember. Denne ideen kan jeg imidlertid ikke ta æren for; to venner av meg gjorde det samme sist desember.

Endelig dikt!

2009-11-24T11:47:00.003+01:00

Igjen begynner jeg med å svare på en kommentar: Jeg har nylig oppdaget Terry Pratchetts Discworld-serie, og har såvidt begynt på Small Gods, så det kan godt tenkes at jeg finner på å kjøpe boken du anbefaler. Når det gjelder kommentarer, er det bare i det siste at de som ytrer sine meninger har valgt å være anonym; tidligere har folk skrevet navn, kommentert via sin egen blogg-konto, eller lagt igjen hint til meg så jeg skal vite hvem de er.

Jeg har en følelse av at dette hobbyprosjektet mitt glir mer og mer over i en dialog mellom meg og min nye anonyme venn... Muligens fordi han/hun er min eneste faste kommentator.

Som jeg har lovt, legger jeg endelig ut diktet jeg er så stolt av. Jeg har tidligere sagt at det er mitt beste lyriske verk hittil, og jeg står fortsatt ved det. Temaet er ganske mørkt i forhold til tonen jeg holder ellers i bloggen, derfor har jeg vegret meg litt for å legge det ut, men siden alle skribenter ønsker å få sine verk ut til folket, velger jeg likevel å la dere (eller deg, min anonyme venn) lese det. For å beholde anonymiteten min, kommer jeg ikke til å forklare hva det handler om, men jeg vil gjerne høre hvordan andre tolker det. So here goes:

Imperfect Perfection

As fragile as a porcelain doll
Yet too strong to be shattered by any blunt force
Of course it’s not hurt by the blades, razor sharp
The obsession with shades of red
Like the hair, fiery locks
Wouldn’t dare to caress once again
Oh, the shocks, if the chances were given these men
But the trinity’s split, not for good
I would spit in my hand, yes, I could
Without doubt confirm
The reunion will not take place
Before centuries turn
Time and space plays no part

Piercing shots wouldn’t miss
Like a too gentle kiss of hard vermilion
Or the billion souls that reside in the gems
Where the cliché will let you get lost
At the cost of your spirit and dignity
A desire to hit it and run, then return
Like a dog to its back-alley home
And again, alone, a spectator
To imperfect perfection, my god-awful collection
Of comforting torture devices, tarot cards
Bewitched dices that pray for the sun to stay down
There’s no frown on the face cut in stone
It will come when the shining orb rises
Through this crisis so pitiful, used,
Abused I will carry my cross
To plant it in unholy soil
Where her divinity cannot possess
The empty shell laid to rest on a bed
Where raped innocence bred like Great Babylon

Too afraid to get closer to filth, as it’s dubbed
May the chosen rejoice their own fortune
A celebration I will not attend
As the pieces won’t mend, they don’t fit
The flame’s lit, no-one can extinguish
Imperfect perfection embodied in this
Make a list of its features and carve it in flesh
And make sure it stays fresh, refuse it to heal
It will feel like the inside is out
Have no doubt; it will stay for as long as it can

And forever is not for too long, ask the surgeon
He’s searching for patches so clean for our cover
It’s over, it’s taken for good
The imperfect perfection’s flood of impulse
To seize it, to never let go of the moment
Interpret an omen of bad things to come
From the emptiness it has created
Fated to bleed in the snow, change its colour
Faked valour by silence for sake of the ego
We won’t go where physics don’t matter
Just stay in the gutter
Imperfect perfection is lost

Kommenter i vei!

Pretensiøsiteten min er IKKE hypolokrisk!

2009-11-23T15:20:00.001+01:00

Jeg vil begynne dette innlegget med å svare på kommentarer til det forrige.

Først, til kommentar nr. 5: Som jeg antydet, kan tørke være en metafor for flere ting, og jeg velger med hensikt å fortsette med å la denne metaforen forbli uforklart fra min side. Om du tolker den slik som du har gjort, er det bare underholdende for meg: La oss nå si at din tolkning er riktig. Er det ikke da du som informerer mine lesere om at jeg har, som du så vulgært formulerer, "fått meg et ligg"? Altså er det DU som objektifiserer denne jenta som du synes så synd på. Om du mener metaforen blir for lett å tolke på den måten du har gjort det, burde du ta det opp med meg personlig (om du har anledning), fremfor å selv gjøre det du anklager meg for. Jeg elsker ironien i dette! Nå som jeg har forsvart meg, må jeg også meddele at jeg tar til meg kritikken, og skal i fremtiden være mer forsiktig med bruken av lettolkelige metaforer. Forresten, måten du formulerer deg på får meg til å lure på om du kan være min mor. Den lille kommentaren din har stor underholdningsverdi.

Så, kommentar nr. 3: Du fikk meg til å rote frem vitnemålet mitt fra ungdomsskolen, hvor jeg fant tallet 6 bak teksten "Norsk, hovedmål". I senere år har en femmer tatt dets plass, og jeg velger å la latskapen min få skylden.

For ordens skyld, gjentar jeg også svaret på kommentar nr. 1, og legger til noen opplysninger: Jeg skriver ikke på nynorsk fordi jeg mener et land som Norge, med dets ubetydelige lave innbyggertall, ikke trenger to skriftspråk, spesielt når dette andre språket ikke tilhører en egen folkegruppe/minoritet, som for eksempel er tilfellet for samisk.

Nå som dette er unnagjort, kan jeg endelig berette detaljert om den patetiske tilværelsen min, som den pretensiøse jævelen (unnskyld språket) jeg er.

Det viktigste jeg har lært i løpet av min tid på musikklinja er ikke det en sannsynligvis først gjetter. Det er ikke den tonale kadensen, det er ikke at en hypolokrisk skala kun er teoretisk (dette blir forklart senere), det er ikke barokkens terrassedynamikk, og det er heller ikke den grunnleggende kunnskapen om notelesing! Det viktigste av alt har kommet til meg gjennom det fantastiske miljøet en engasjert og kunnskapsrik gjeng musikk-freaks skaper på en slik linje. Det viktigste er noe så enkelt som at all musikk er musikk. Uansett hvor pretensiøs og arrogant man er, kan man ikke si at for eksempel Madonna ikke er en musiker. Det jeg kaller hjernedød trance med monoton bass kan ikke bli fratatt sin tittel som en musikalsk sjanger. Teorikunnskapene jeg har hentet inn i løpet av min tid her har åpnet øynene mine for det faktum at det finnes noe vakkert ved hver eneste patetiske takt i alt av musikk, kanskje bare på grunn av min sans for analyse.

Dette med hypolokrisk... Musikk-freaks som bruker fritiden sin til å lete opp avansert informasjon om modale skalaer vil forstå hvorfor jeg sier at interessen min for scrapbooking er hypolokrisk, men siden dette er et begrep jeg akter å bruke i denne bloggen (pretensiøs som jeg er), føler jeg at jeg må gi en nærmere forklaring. de modale skalaene (populært kalt kirketonearter) ble brukt under tiden før barokken. All gregoriansk sang (som ble fremført i kirken, derav kallenavnet) bygger på disse skalaene. Jeg skal ikke gå inn i den historiske dybden, om noen er interessert, kan de lete det opp selv. For eksempel er en D-dorisk skala en modi av en C-durskala (som også kalles C-jonisk når man snakker om modale skalaer), der man spiller de samme notene som i en Cdurskala, bare at man starter og slutter med en D. Enklere forklart; alle de hvite tangentene fra D til D på et piano. En H-lokrisk skala er alle de hvite tangentene fra H til H, og hvis man skal sette opp en akkord av tonene i denne skalaen, får man en dimakkord, hvilket betyr at det kvinten, det vil si det femte trinnet i skalaen, er forminsket ("diminished", derfor "dim"), altså en halv tone lavere enn "vanlig". Til oppsummering: det finnes ingen ren kvint i en lokrisk skala. Vi nærmer oss målet nå! Prefikset "hypo-" i "hypolokrisk" betyr over, hvilket betyr at for eksempel en C-hypojonisk starter på det femte trinnet i en C-jonisk (C-dur). Siden hypojonisk ikke har en ren kvint, finnes denne skalaen kun i teorien. Den eksisterer ikke. Så når jeg sier at min interesse for scrapbooking er hypolokrisk, mener jeg egentlig at jeg gir meg blanke faen (unnskyld språket) i det.

Jeg har lovt dere et dikt ved to anledninger nå, men må dessverre skuffe dere nok en gang; dette innlegget ble for innholdsrikt etter min mening. Diktet trenger et innlegg for seg selv, for at det skal den oppmerksomheten jeg ønsker det skal få. Det kommer om et par dager.

Vått? Vått!

2009-11-20T11:25:00.000+01:00

Så var man plutselig tilbake i nordlysbyen, som om ingenting har skjedd. Jeg har vært hjemme et par dager nå, men latskapen har stoppet meg fra å blogge tidligere. Som jeg lovte, kommer dette til å bli en oppsummering av oppholdet mitt til landets våteste by.

Velkomsten jeg fikk av stedets værguder var som forventet: regn. Det var surrealistisk å sitte i flybussen og oppdage at på et halvt år hadde byen kun gjennomgått noen små kosmetiske endringer; atmosfæren var den samme. Mitt første oppdrag da jeg ankom sentrum, var å fylle magen. Jeg er en avhenger av ikke-sult (sitat hentet fra Aftenposten). Kebaben jeg kjøpte ga meg en mageknip jeg ikke har kjent maken til på flere år. Tips: unngå sterk mat på tom mage.

Det tok ikke lange tida før jeg var tilbake i gamle rutiner, sånt som skjer når man møter en god venn man ikke har sett på lenge. Vi snakket om de samme gamle tingene, gjorde det vi er best til, og dere kan tenke dere til hva fattige kunstnere og østeuropeere gjør best. Kvelden inviterte oss så på en vandring som førte til en situasjon min gode venn beskrev som et sirkus han ikke taklet, noe som var synd for ham. Dette sirkuset tok meg nemlig til en gratis kunstutstilling. Ærlig talt, var det lite nevneverdig der, men jeg har vage minner om en film som handlet om ansikter. Og gratis vin, kveldens høydepunkt. Resten av kvelden er mer eller mindre utvisket, noen cheeseburgere og følelsen av vegger er det eneste som henger igjen.

Dagen etter var den egentlige grunnen til utflukten min: gjenforeningsfesten (jeg hater deg, analfabete ordboktillegg!) på utdanningsinstitusjonen hvor jeg oppdaget disse evnene jeg nå bruker. I tråd med rollen jeg spilte der for et halvt år siden, kom jeg for sent, og uten noe øvelse på forhånd fremførte jeg og min tidligere romkamerat et stykke absurdteater. Det finnes et tidligere opptak av dette såkalte stuntet, men siden navnet mitt står skrevet med store bokstaver i rulleteksten, velger jeg å ikke linke til denne videoen. Noe anonym må en få lov til å være (og ikke et ord fra deg! Ja, det er deg jeg snakker til).

En kan trygt bruke ord som "legendarisk" for å beskrive den privatfesten som fungerte som oppfølgeren til denne koselige sammenkomsten. Den hadde alt: latter, musikk, dans, gråt, tomprat, filosofiske diskusjoner, osv. Jeg velger å gi mye av æren til en av de fire husvertene; vår egen versjon av Espen Askeladden. En må selvfølgelig ikke glemme alle festdeltakerne for å ha skapt en super stemning som varte natta ut!

Søndagen vil jeg ikke si så mye om, annet enn at seks måneder med tørke tok slutt. Dere kan tolke den som dere selv vil.

Jeg har fått et leserspørsmål! Bloggen min er endelig komplett! Spørsmålet er fra min anonyme kommentator (eller en av dem; ryktene sier det kan være flere), og lyder slik:

Har et spørsmål jeg har lurt litt på, hvor lang tid bruker du på å skrive et innlegg? Altså, fysisk skrive det? For du skriver så vakkert, at er nysgjerrig på om du redigerer mye..

Først vil egoet mitt takke for føden. Både jeg og den setter stor pris på slike fine ord. Men tilbake til spørsmålet. Det er vanskelig å definere hvor lang tid jeg bruker på et innlegg, ettersom jeg gjerne tar mange pauser mens jeg skriver. På akkurat dette innlegget har jeg brukt 12 timer med altfor mange altfor lange pauser. Tiden kommer også an på hvor langt innlegget er, selvfølgelig. Med noveller og dikt jobber jeg adskillig lengre, gjerne opp til et halvt år. Der er det redigeringsprosessen (skyt ordboka mi) som tar tid. Finner stadig småfeil jeg retter opp, formuleringer som jeg endrer på, slike ting. I denne bloggen prøver jeg å holde en litt uhøytidelig tone, og orker derfor ikke bruke tid på redigering og finpuss, for dette skal jo ikke inn til noe forlag. Disse skribleriene bruker jeg som en slags trening for å holde språket og den kreative tankegangen i form, om en kan si det slik. Håper du fikk svar på det du lurte på!

Nå som jeg gjør meg ferdig med det jeg mener er mitt lengste innlegg hittil, faller tankene tilbake på noe jeg nevnte for et par-tre uker siden: mitt beste lyriske verk hittil. Er det fortsatt noen som er interessert i å lese et lite dikt på engelsk?